rabiatius

Elin Ørjaseter har fått mye kjeft etter at hun blogget om Jens Stoltenbergs mildt ureflekterte inklusjon av Eli Anne Nystad som et forbilde i nyttårstalen sin, av folk som hevder Ørjaseter lyver om at Stoltenberg “trakk rasismekortet”.

De har rett i én ting, Stoltenberg brukte ikke R-ordet i talen sin. Men det er også det eneste de har rett i. Denne saken handler kun om én eneste ting: Rasisme. Ta et lite blikk på dekningen av saken:  

Dagbladet, 8. oktober:
-Forsøkt tent på av guttegjeng. Eli Anne Nystad (23) forteller at hun ble løftet og sluppet i bakken, knuffet og hetset fordi hun er samisk.

TV2, 8. oktober:
Her set pøblane fyr på håret til Eli Anne (23) -Dei plaga meg fordi eg er same, seier ho.

Aftenposten, 9. oktober:
Her prøver guttene å tenne på Eli Anne. Den samiske 23-åringen ble utsatt for mobbing utenfor utested i Trondheim.

Ságat, 9. oktober:
Ble satt fyr på fordi hun er same.

NRK Sápmi, 8. oktober:
-Rystende hets mot samejente.

NRK Trøndelag, 12. Oktober.
Her møter Eli Anne lederen for justiskomiteen. For en uke siden ble samiske Eli Anne Nystad trakassert i Trondheim. 

NRK Trøndelag, 16. oktober:
Offentliggjør bildene av samehets

NRK Sápmi, 8. november:
Eli Anne ønsker å få slutt på diskriminering.

Likestillings- og diskrimineringsombudet:
Sammen mot samediskriminering.

NRK Sápmi, 2. januar:
Takker Eli Anne Nystad. Ole Henrik Magga synes at Eli Anne Nystad har gjort en kjempebra innsats for samene når hun har stått fra etter at hun ble trakassert.

Det eneste som gjør denne saken spesiell, er at Nystad beskyldte gjerningsmannen/-mennene for rasisme. Var det ikke for det, ville denne saken maksimalt ha endt opp som en notis i Adresseavisen. Mediene valgte sin vinkel, og den ble fullstendig kritikkløst akseptert som sannheten av alle. Eli Anne Nystad ble trakassert og påtent fordi hun er same.

Ville Stoltenberg nevnt henne i nyttårstalen sin om saken kun endte opp som en notis? Selvfølgelig ikke. Langt mer alvorlige hendelser skjer hver eneste dag uten denne form for mediedekning.

Hva som skjedde på dette utestedet aner jeg ikke. Jeg har ingen intensjon om å påstå at Nystad lyver. Det kan godt hende at hun faktisk ble utsatt for samehets. Men, det kan faktisk også godt hende at det gjerningsmannen selv sier er sant, at han ikke visste at hun er same, at han ikke begikk samehets. Det kan til og med være sant det han sa om at det var Nystad som kom med rasistiske bemerkninger. Dette vet vi ikke, det er påstand mot påstand. 

Det vi vet er at politiet ikke fant det bevist at Nystad ble utsatt for rasisme. Allikevel har mediene valgt side, allikevel har det norske folk valgt side. Og, allikevel har Jens Stoltenberg, ved å trekke fram Nystad som et forbilde, valgt side. Er Nystad et godt forbilde  om det er sant at hun kom med rasistiske bemerkninger før kraven hennes ble påtent? Ville hun blitt nevnt i Stoltenbergs nyttårstale om mediene valgte å vinkle saken ut fra det gjerningsmannen påstår hendte?

Statsministeren berømte Nystad for det hun gjorde, for at hun “sto opp mot mobbing”. Det hun har gjort, var å fortelle til absolutt alle som ville høre at dette dreier seg om rasisme. Så hvordan kan noen da påstå at det statsministeren sa i nyttårstalen ikke dreier seg om rasisme? Det er så himmelropende dumt at jeg knapt finner ord.

Denne saken minner meg veldig om Sofienbergparksaken, der to ambulansepersonell ble tiltalt, dømt og offentlig henrettet av en mediedomstol, som i flokk vinklet saken fullstendig ensidig. Det var knapt en kritisk røst å se, mens det norske folk kastet seg over tabloidmedienes definisjon av Selve Sannheten. Det gikk faktisk så langt at opptil flere ministere gikk ut og uttalte seg om at det de hadde gjort var rasistisk. Likestillings- og diskrimineringsombudet, Statens kengurudomstol som dømmer alt og alle for rasisme for det minste knyst, fant selvfølgelig abulansepersonellet skyldig fordi de ikke kunne bevise sin uskyld, i strid med alt har av rettsstatprinsipper. Det samme har de gjort i denne saken.

Sannheten ble vedtatt av tabloidmediene mandagen etter at hendelsen fant sted. Jeg vil ikke leve i et samfunn der Dagbladet og VG er den endelige dommer for hva som er sant og ikke, og får sitt virkelighetsbilde reflektert i Statsministerens nyttårstale . Vil du?

De fleste har vel fått med seg Sandra Borchs bloggmageplask, da hun i et korttenkt forsøk på å plagiere dette 13 år gamle innlegget, endte opp med å fortelle verden at hun vil snu bevisbyrden i voldtektssaker slik at den tiltalte må bevise sin egen uskyld. 

Så fulgte noen desperate redigeringer av bloggposten, og til slutt endte hun opp med dette resultatet.

Sandra Borch mener altså at bevisbyrdekravene fører til at for mange injuriesaker (mot kvinner som angivelig har blitt voldtatt) henlegges.

Det er ikke lett å blogge.

En vare er en eiendel, noens eiendom. Når den selges, overføres eiendomsretten til kjøperen. Det er veldig uvanlig å omtale barn som foreldrenes eiendom her i Norge. Jeg anser ikke min sønn for å være min eiendom, og vanligvis argumenterer man i Norge for at foreldreretten er begrenset av lover mot mishandling o.l., med at barn nettopp ikke er foreldrenes eiendom. Å omtale et barn som en vare er derfor bristende logikk. Allikevel gjøres det over en lav sko i surrogatidebatten.

Når man omtaler disse barna dette gjelder som varer, og surrogati som kjøp av barn, leder en tankene hen til menneskehandel, slaveri og tvangsprostitusjon. Jeg tror ikke de som gjør det egentlig mener å sette likhetstegn mellom surrogati og slaveri. Derimot tror jeg en forsøker å rasjonalisere ens følelse av vemmelse over noe en anser som umoralsk ved å sette det i bås med andre forhold som gir den samme følelse av vemmelse, uten å analysere forholdet noe nærmere. Dermed setter man surrogati i bås med menneskehandel, slaveri og tvangsprostitusjon. Ikke fordi forholdet i seg selv er likt, kun fordi ens egen følelse av vemmelse er lik. Dette tror jeg ligner veldig på de psykologiske mekanismene som er i verk når en forbyr kjøp av sex.

Vi er mennesker med evnen til å tenke analytisk og rasjonelt. Vi bør ikke reagere instinktivt på den måten.
Det er fint at noen forsøker å peke på etiske problemstillinger rundt surrogati uten å bruke denne veldig demoniserende, unyanserte og lite gjennomtenkte retorikken.

Til denne refleksjonen vil jeg gjerne tillegge dette:

En kvinne som velger å bære fram andres barn for penger, med de risikoer og det ubehag dette medfører, har valgt det framfor alternativet som er å avstå fra transaksjonen. Nekter man dem å gjøre dette, tar man fra dem det alternativet de ville valgt, og påtvinger dem det alternativet de selv ikke ønsker. Det alternativet de selv anser som verre enn å gjøre noe som en del anser som grusomt. Er det etisk riktig?

Er det etisk riktig for de som føler denne vemmelsen og derfor vil stoppe surrogati å bestemme hva disse kvinnenes livmorer kan og ikke kan brukes til? Hvordan kan de sette seg over disse kvinnene dette i virkeligheten dreier seg om, som jo er voksne mennesker som bør få bestemme over sine egne kropper?

Nylig snublet jeg over dette innlegget, der en mor drøfter forteller om hvordan hun endte opp med å spise Mr. Lee-ramen, framfor å gå en kjapp tur over gata for å hente en smaskens pizza. Hun hadde nemlig sovende barn i huset, som hun ikke turte forlate. I innlegget sitt nevner hun en rekke ting som kunne hendt i de to minuttene det tar å hente en pizza over gaten.

“De kan våkne av et mareritt og bli redde fordi de ikke finner meg. De begynne å leke med kniver. Det kan begynne å brenne, men jeg er ikke der til å høre brannalarmen. De kan kaste opp i søvne og kveles av sitt eget oppkast. Jeg kan bli påkjørt av trikken mens jeg går over gata og så tar det 12 timer før noen kommer på å sjekke huset mitt. Noen kan bryte seg inn å stjele dem“

Det er betegnende at den eneste eksterne referansen hun bruker, er Madeleine McCann-saken. Den festet seg i bevisstheten vår av én eneste grunn; slike saker er så forferdelig sjeldne. Sannsynligheten for at dette, brannen, påkjørselen eller oppkastet skal skje, er bortimot null. Hun gjør det Lenore Skenazy som står bak boken, og bloggen med samme navn, Free Range Kids kaller Worst-First Thinking. 

Worst-First Thinking er å la det verst tenkelige potensielle utkomme av en situasjon, være rådende for hvordan en anser og handler i situasjonen, uten å vekte de potensielle utfallene etter sannsynlighet Hun dokumenterer sak etter sak der velmenende politikere, politifolk, skoleadministratorer, foreldre, og andre, lar det potensielt verst tenkelige utkomme regulere den minste ting i barns hverdag, med absurde og tragiske resultater. Foreldre blir arrestert for å la barna leke i hagen uten oppsyn, skoler forbyr de uskyldigste handlinger, og utviser barn for den minste ting. I USA har dette skapt en fryktkultur som ser ut til å ha forvandlet det hverdagslige livet til en spissrotgang mellom potensielle tragedier og katastrofer. 

Vi har på langt nær kommet til det punktet her hjemme, men det er verdt å ha i bakhodet når man skal vurdere de potensielle utfallene av våre egne handlinger i situasjoner som gjelder barn. Å hente en pizza mens barna sover, kan være en god trening i rasjonell vurdering av konsekvenser, som kan hjelpe oss å beholde et samfunn der barn får en grad av frihet og selvstendighet slik at de selv kan vokse opp til å bli trygge og selvstendige voksne.

I Suzanne Kaluzas eksempel, er det eneste utfallet som har noen som helst sannsynlighet det er verdt å vurdere engang, at barna skal våkne mens hun er ute. Branner oppstår ikke spontant i løpet av et par minutter. De fleste branner kommer av åpen ild, ikke av at mor går ut utgangsdøren. Blåser man ut evt. stearinlys for man henter pizzaen sin, er man trygg. Kaluza har sannsynligvis gått over den samme veien noen tusen ganger, uten at hun har bekymret seg nevneverdig for at hun skal bli påkjørt av trikken. Trikkepåkjørsler skjer når en ikke ser seg for, når en går i sine egne tanker og hører på musikk. Ikke om en er bevisst på hva en gjør, og derfor reduserer sannsynligheten for det til null ved å se seg godt for før en går over gaten. At barna skal kaste opp i søvne og bli kvalt er i seg selv veldig usannsynlig. Men, det er jo mye mer sannsynlig at det skal skje i løpet av de 7-8 timene en selv sover og ikke kan gjøre noe med det, enn de to minuttene det tar å hente en pizza.

Etter en rasjonell vurdering av det som kan skje, sitter vi igjen med soleklart mest sannsynlige utfall at barna kan våkne. De kan bli redde, eller de kan klatre ut av sengen og finne på noe farlig som å leke med kniver eller fyrstikker. Barn klarer seg fint våkne på egen hånd i to minutter. Legger man fyrstikkene på et sted der barna ikke kan få tak i dem, har man ved hjelp av rasjonell tenkning gjort et fornuftig tiltak, og kan belønne seg selv med en smaskens pizza med chorizo, chevre, cherrytomater og rødløk. Nam, når blir det pizza til middag hjer i hjemmets lune vrede.   

Venstre har kommet på et strålende populistisk forslag, som passer perfekt inn i tidsånden. Å sette opp matmomsen, bortsett fra for frukt, grønnsaker og økologisk mat. Dette høres jo helt vanvittig sunt og miljøvennlig ut!

Bortsett fra at det ikke er det, da.

“Økologisk” mat er ikke sunnere enn ikke “økologisk” mat. Dette vet vi nå, dette har det blitt forsket ganske mye på. Når det gjelder hvor miljøvennlig “økologisk” mat er, så er det vel lite som tyder på at det er særlig mye mer miljøvennlig enn konvensjonelt dyrket mat. I hvert fall ikke nok til at slik politikk har noe for seg. Men dette er diskutabelt, det er uansett ikke  det verste.

To matvarer som konkurrerer om plass på norske kjøkkenbord, er rødt kjøtt og fisk. For mye rødt kjøtt er skadelig for miljø og klima, og skadelig for helsen. Rødt kjøtt er ganske så solid forbundet med livsstilsykdommer og kreft. Altså bør man helst spise veldig lite rødt kjøtt. Fisk, derimot, er veldig sunt for helsen. Spis masse fisk. Men fisk er ikke “økologisk”. Venstre vil altså gi “økologisk” sertifisert rødt kjøtt en konkurransefordel på bekostning av fisk. Hjemme hos oss spiser vi masse fisk, og lite rødt kjøtt. Venstre vil altså straffe oss økonomisk for at vi ikke har et usunt og miljøskadelig kosthold.

I Bakvendtland kan slikt gå an.

Eller hva med ikke “økologisk” sertifiserte matvarer fra Afrika, spesielt kjøtt, er de mindre miljøvennlige og sunn enn “økologisk” sertifiserte matvarer produsert i Norge? Selvfølgelig ikke. Det som i hvert fall er udiskutabelt er at de er  mye mer miljøvennlige enn mat produsert i det norske konvensjonelle, energiintensive landbruket. Men vil Venstre sette ned momsen på  ikke “økologisk” sertifisert mat importert fra Afrika? Nei.

Et annet absurd eksempel er at Venstre gjennom sitt forslag vil insentivere oss til å spise “økologisk” bacon og egg til frokost, i stedet for ikke “økologisk” grovbrød og brunost.

Dette forslaget er tvers igjennom tåpelig. Det er kroneksempelet på populisme, et forslag som høres bra ut om man ikke tenker for mye, passer strålende til å få medieoppslag, er helt i tråd med tidsånden, og vil gi en masse bonuspoeng blant velgerne.

Edit: Jeg hadde ikke fått med meg hvor mye matmomsen skulle økes, ut fra Venstres alternative statsbudsjett. Den skal settes opp til ordinær sats! Dette er virkelig sprøere enn jeg hadde forestilt meg. Folk som har et kjempesunt kosthold med mye fisk, skal altså straffes med 24% mva, i forhold til folk som spiser “økologisk” rødt kjøtt som slipper unna med 15. Det er sinnssykt. Venstre har virkelig ikke tenkt seg om. Dette må være, og her er min åpne søknad til desken i VG; Venstres alternaive statsbudsjett.

Trond  Ali Linstad har varslet om at han vil avslå medaljen, på den betingelsen at Kongen selv ber ham om det. Jeg vil snu det på flisa, la ham få den, på én enkel betingelse.

Trond Ali Linstad forsvarer seg med at han ikke er antisemitt, men antisionist. Når han ser på 95% av jødene som sionister, og demoniserer disse som blodtørstige apartheidtilhengere, blir en slik distinksjon fullstendig meningsløs.

Sionisme er idémessig sett et begrep som definerer en jødisk nasjonalisme som plasserer jødenes hjemland innenfor Israels grenser. Det fins sionister innenfor et vidt spekter av ideologiske grunnsyn og politiske og religiøse retninger. Det fins libertarianske sionister som praktisk talt er anarkister, det fins strengt konservativt religiøse sionister. Det fins kristne sionister, det fins muslimske sionister. Det eneste som ikke fins innen sionismen, er en ensartet bevegelse med ett samlet ideologisk grunnsyn, med en klarlagt politisk agenda. Det fins sionister som er for tostatsløning, det fins sionister som vil ha én stat. Noen av dem igjen vil ha varierende grader av borgerrettigheter for arabere, noen vil ha fulle borgerrettigheter for arabere. Det som fins er en enighet om at jødenes hjemland er deres historiske, Israel.

Sionisme er ikke i daglig bruk et begrepe med en klar definisjon som stol eller Kongens fortjenestemedalje. For å vite hvordan en skal fortolke disse begrepene, må en ta utgangspunkt i hvilke holdninger han selv gir uttrykk for når han bruker dem. Dette finner man på websiden han selv er redaktør for, Koranen.no.

Linstad kommer ikke med noen klar definisjon selv, men en kan lese hva han legger i ordet ut fra hva han sier om flertallet av jødene, som han ser på som sionister. Linstad tar seg ikke engang bryet med å skrive om sionismen og sionistene, han skriver nesten utelukkende om jødedommen og jødene. I hans verden er sionismen en politisk ideologi, som ekskluderer alle andre (palestinske arabere) fra å bo innenfor staten Israels grenser. I Linstads oppfatning av virkeligheten, ser sionisten, altså jøden, på seg selv som et overmenneske, og  på palestinske liv som mindre verdt enn jødiske. Apartheidregime, vold og massakre er en nødvendig konsekvens  av sionismen, akkurat slik de fleste av oss i dag oppfatter nasjonalsosialismen og kontrajihadismen. I Linstads bilde av virkeligheten er jødene helt svart/hvite. De er enten på linje med ham politisk, eller så er de tilhengere av den verst tenkelige form for sionismebasert rasistisk ideologi. Kun et lite mindretall av jødene inntar anstendige standpunkt. Linstad anslår selv at 95% av verdens jøder er tilhengere av denne voldsideologien. Ja, Linstad sikter til sionistene. Sionistene er ensartede, grusomme, og innebefatter nesten alle jøder som fins. Det er de som lyver for å skjule sin egentlig agenda, de “jødiske interesser”, som han selv som de verste nynazister kaller den. Den samme konspirative løgnen som kontrajihadistene tillegger muslimene og kaller taqiyya. det er de som har uforholdsmessig stor innflytelse i politikk og medier. Det spiller en rolle at maktmennesker er jøder, skriver Linstad. Ikke sionister. Jøder. Linstad er for jødene det Fjordman er for muslimene.

Ut fra det han selv skriver å dømme, er han en antisemitt. Det er ille nok i seg selv. Legger man til hans syn på homofile som groteske avvikere, og hans dyrking av massemorderen ayatollah Khomeini, får man en person som ikke under noen omstendighet har gjort seg fortjent til å dekoreres av Kongen, uansett hvor mange barnehager han driver. Kanskje til og med på grunn av hvor mange barnehager han driver. Er det virkelig forsvarlig å slippe en som lever i en så hatefull idéverden løs på lettformelige barnesinn? Det hadde vært veldig fint om Linstad kunne gå i seg selv, og realitetsorientere sitt syn på jødene. Jeg skal gladelig unne Linstad Kongens fortjenstmedalje i hvilket materiale han enn måtte ønske, om han tar et oppgjør med sitt eget syn på denne historisk ekstremt belastede minoriteten. Først da kan han være en verdifull medspiller i innsatsen for å hjelpe våre muslimske medmennesker å finne seg til rette i det norske samfunnet.

I går publiserte Osloby.no en uhyre merkelig artikkel. At Politiet tropper opp i en moské og tar avstand fra en YouTubevideo på vegne av oss alle, er én ting. Hvilket mandat de har til å gjøre dette vet jeg ikke, og “journalisten” bak artikkelen ser ikke ut til å interessere seg nevneverdig for slikt flisespikkeri. Det som derimot er verre, er ekkoet fra Egypt og Libya vi får servert. 

- Vi tar avstand fra filmen og mener at USA bør forby den straks, sier styreleder Ghulam Sarwar ved Central Jamaat-e-Ahl-e Sunnat.

Han vil altså ha forbudt en ytring han ikke liker. Hvorfor? Hvilke prinsipper skal gjøres gjeldende for å forby ytringer en ikke liker? Skal islamkritikk forbys totalt? Skal kun islam “beskyttes”, eller skal andre religioner og til og med oss som ikke er religiøse “beskyttes”? Skal sterke politiske “følelser” også beskyttes, eller er religion i en særklasse og “bedre” enn all annen tenkning? Det sier artikkelen intet om, for “journalisten” har ikke brydd seg med å utforske den siden av saken. Ikke ett eneste spørsmål til en person som gir uttrykk for at statens maktapparat skal settes inn mot det som er, faktisk, en fredelig ytring som ikke har skadd en levende sjel. 

Men, det stopper ikke der.

- Det er ikke første gang at muslimer må tåle slike provokasjoner. Derfor må myndighetene i land der dette skjer prøve å sette en stopper for dette. Også ledere i muslimske stater bør ta opp slike temaer i internasjonale fora, sier imam Hafiz Mehboob-ur-Rehman i Islamic Cultural Centre (ICC) på Tøyen.

Hvordan skal myndighetene stoppe dette? Ved å bruke statens maktapparat, eller bare med en høflig samtale? Ledere i muslimske stater er allerede godt i gang med å forsøke å forby kritikk av islam gjennom FNs menneskerettighetsråd, er det dette han sikter til? Slike ting sier artikkelen ingenting om, for “journalisten” har enkelt og greit bare svelget disse skremmende utsagnene, uten noen å tilsette så mye som et milligram journalistikk først.

At dette får passere uten kritiske spørsmål, at det ikke slås stort opp hos andre nettaviser med kritikk fra andre muslimske ledere og samfunnsdebattanter i Norge, gjør meg bekymret for hvor liberale og tolerante Mohammed og Fatima Nordmann egentlig er.