Arkiv
"Demokrati" i praksis
For tiden ser vi i USA et ferskt eksempel på hvordan "demokrati" utfolder seg i praksis.
De fleste amerikanere er mot Den Store Bailouten, så da skulle en tro at den ikke ble gjennomført? Bzzzzt! Feil svar!
Så, om ikke folkets vilje er det essensielle for "demokrati", hva er det da? Vel, Maplight.org kan kanskje bringe litt opplysning til torgs. For hva tror du de som vedtok bailouten fikk i støtte fra bankindustrien til kampanjene sine, i forhold til de som stemte mot?
Linjedommeren lager ikke reglene, staten gjør
Stalinistisk Ungdoms Olav Magnus Linge, irettesetter Såkalt "Liberalistisk" Ungdom (Som ikke egentlig er det)s formann Ove Vanebo for å "skjelle ut linjedommeren", i det sistnevnte peker på at det egentlige ansvaret for den amerikanske bankkrisa ligger hos staten, og ikke i markedet.
Linge glemmer at det ikke er linjedommeren som lager reglene for spillet, i motsetning til den amerikanske staten, som lager ALLE reglene for det amerikanske økonomiske spillet.
Den amerikanske staten har monopolisert pengesystemet ved hjelp av vold. Det fins kun én valuta i USA, og det er statens valuta. Det fins ingen konkurranse i pengemarkedet, og fins dermed ingen måte for banker og privatpersoner å sende markedssignaler til valutaprodusentene ved å velge valutaer som ikke drives ved hjelp av evig inflasjon.
Inflasjon er utvidelse av pengebeholdningen. I USA og Norge fungerer pengepolitikken på samme måte: Pengebeholdningen økes hele tiden, helt uavhengig av økningen i produksjon av reelle verdier, altså varer og tjenester. I og med at penger kun er et byttemiddel for reell verdi, altså et lager for en abstraksjon av reell verdi, vil det si at pengene mister sin verdi når det produseres flere av dem enn det er dekning for i det reelle markedet.
Penger er en vare, akkurat som brød. Hvis det produseres flere brød enn det er dekning for i markedet, altså etterpørsel etter, synker verdien på brød. Det samme gjelder penger. Hvis det produseres flere penger enn det er dekning for i markedet, synker pengenes verdi relativt til de relle, håndfaste varene. Resultatet av dette er generell prisstigning, men også "bobler", slik vi har sett i det amerikanske, som det norske, boligmarkedet.
Penger, en ikke knapp ressurs, siden den trykkes opp willy nilly etter statens eget forgodtbefinnende, brukes som byttemiddel i transaksjoner der det egentlige byttet dreier seg om knappe ressurser, som f.eks. boliger. Resultatet er et misforhold som fører til et priskappløp, der prisene stiger betraktelig fordi pengene taper verdi i forhold til varene.
Dette er i seg selv problematisk. Men det den amerikanske staten har gjort er enda mer problematisk enn som så. En stat bruker sin sentralbank til å "stimulere" økonomien når den ønsker at produksjonen skal stige.
Dette gjør den ved å senke prisen på penger, altså styringsrenta. Alle banker, i USA som i Norge, er per definisjon filialer av sentralbanken, som er under statlig kontroll. Sentralbanken oppfatter politiske signaler, og bestemmer hvor mye de "private" bankene skal betale for å låne penger. Denne renta ligger som grunnlag for den renta sluttbrukeren av pengene, altså deg og meg, betaler for å låne. Den er ikke styrt av markedet, altså tilbud og etterspørsel, den er styrt etter forgodtbefinnendet til individer i maktposisjoner som søker å kontrollere markedet.
I USA har renta, altså prisen på penger, veldig lenge vært utrolig lav. Når markedet overfylles med nyopptrykte penger, samtidig som prisen for disse pengene er altfor lav, fører det til at det lånes ut altfor mye penger, til altfor mange mennesker.
Når så den amerikanske staten har innført lover som hindrer bankene i å "diskriminere" sine låntagere på "irrelevante" detaljer som hvor mye penger de tjener, og dermed i praksis forplikter bankene til å gi enormt risikable lån, såkalte sub-primelån, er det klart at det lå en økonomisk orkan og lurte ett eller annet sted utenfor den amerikanske kysten.
Alt dette, overproduksjonen av penger, den kunstig lave prisen for penger, kombinert med statlig regulering av hvem man får lov til å nekte lån, har ført til at ganske så store antall lån ikke har blitt betalt tilbake. Og det er akkurat dette som har ført til den amerikanske økonomiske krisa, som får så store konsekvenser for alle og enhver.
Om man ønsker å forstå verden rundt seg, så må man ikke av ideologiske grunner hoppe på den første og beste forklaringen man finner duppende i overflata. Man må grave seg litt mer ned i materien, og se om ens første innskytelse holder mål. Sosialistisk Ungdoms Olav Magnus Linge, samt omtrent hver eneste person som har uttalt seg offentlig om bankkrisa, har unnlatt å gjøre dette.
Resultatet har vært et propagandagangbang man må lete lenge for å finne makent til.