Arkiv
>SOS Rasisme våser igjen
>SOS Rasisme har fått det for seg at TV2 skapte flere rasister ved å slippe til “historikeren” David Irving på Tabloid. Dette baserer de på at tre prosent svarte på en undersøkelse at de har fått et “mer positivt syn” på Irving etter programmet. Men hva betyr egentlig “mer positivt”? “Mer positivt” i forhold til hva?
Kan det være at de som fikk et “mer positivt” inntrykk forventet seg noe enda verre enn det de fikk? Kan det være at bl.a. SOS Rasismes paniske kamp for å undertrykke Irvings ytringsfrihet gjorde at folk forventet en kar som helt åpent ville komme med uttalelser om at jødene bør utryddes, eller lignende? Det er ikke godt å si, spørsmålet som ble stilt i undersøkelsen utforsker ikke på noen måte hvilket syn de tre prosentene egentlig har på Irving, jøder og Holocaust, kun hvorvidt deres inntrykk av ham ble “mer positivt” enn et fullstendig ukjent utgangspunkt.
Om man er intellektuelt ærlig vrir man ikke et slikt fullstendig intetsigende spørsmål til å passe inn i en agenda. Men SOS Rasisme er langt fra intellektuelt ærlige. De er en rabiat pressgruppe som er så forblindet av sin egen agenda at de mer enn gjerne lyver og vrir på sannheten for å fremme den. SOS Rasisme er en fare for sannheten og friheten, og med det er de en fare for oss alle.
>Den frie ytring må alltid forsvares
>Henrik Lunde beklager seg over at enkelte her i Norge ser ytringsfrihet som nettopp det, ytringsfrihet, og ikke som et privilegium som kun skal deles ut til de med de riktige meningene. -Når den frie ytring forsvares – uansett ytringens innhold og konsekvenser – da er vi på vei mot et samfunn jeg tviler på at noen vil ha det godt i, skriver Lunde, og ignorerer plent de andre spørsmålene som tvinger seg på.
Hvilke konsekvenser får det å nekte de med feil meninger å ytre seg? Hvem skal bestemme hvem som skal tildeles ytringsprivilegiet? Hvordan skal de skille mellom de feile og de riktige ytringene? Hvilke midler skal tas i bruk for å hindre de med feil meninger å ytre dem? Og kan egentlig et samfunn som undertrykker de som har meninger som mislikes kalles godt?
Alternativet til full ytringsfrihet er at makt gjennom rettsvesenet benyttes for å holde de uønskede ytringene ute av offentligheten. Den makten hviler på kun én eneste ting; vold! Lik ordbruken eller ikke, men det eneste alternativet til usynliggjøring og argumentasjon som virkemiddel mot ytringer man ikke liker er vold. Politi som bryter opp møter der de feile ytringene ytres. Politi som beslaglegger bøker fra bokhandler. Politi som berøver de som ytrer feil ytringer friheten. Hvilke makthaveres historiske presedens er det så man følger?
-Rasistiske ytringer og handlinger går hånd i hånd, skriver Lunde. Men Irving har blitt møtt med trusler og angrep på hans bevegelsesfrihet her i Oslo. En mann som har forsøkt å ytre sine meninger (les: løgner) på fredelig vis, har blitt møtt med vold og trusler om vold. Irving har blitt møtt med de samme midlene som ble brukt under det regimet han anklages for å støtte, de samme midlene som Lunde skriver går hånd i hånd med ytringer som Irvings, og derfor har Irving gått av med den moralske seieren! Om det nå er slik at Iriving har nynazister som støttespillere, har disse nå fått sine paranoide verdensbilder bekreftet nok en gang; de er forfulgt og hundset. Det er deres motstandere som har initiert aggresjonen. Henrik Lunde har sammen med alle andre som har brukt anledningen til å hevde sin egen moralske fortreffelighet i mediene bidratt til nøyaktig det motsatte av hva de ønsker.
Lunde kaller journalistene en gjeng hannbikkjer som løper i flokk etter en tispe når de værer Holocaustfornektelse. Har han så tatt med i betraktningen at han er én av dem som gjennom sine uttalelser til media har hisset opp hannbikkjene? Både Irving og journalister lever av kontroverser, og Lunde og hans meningsfeller har gitt dem nøyaktig det de var ute etter.
