rabiatius

Jeg hadde en sterk følelse av det, men nå er det bekreftet. Jeg er smartere enn deg. I følge en IQ-test er jeg med mine 125 poeng smartere enn 95% av befolkningen, sannsynligheten for at jeg er smartere enn akkurat deg er derfor ganske overveldende*.

Så, min venn, hva betyr dette? Er det naturlig at det faktum at jeg er smartere enn  deg påvirker vårt forhold på noen måte? Jeg vil si det. Du er et naivt, lite menneske, i en stor, stor verden. Mange vil være ute etter å utnytte deg og sno deg rundt lillefingeren. Kapitalister vil bli rike på ryggen din, rasister vil utnytte din naivitet til å utvikle din underbevisste rasisme. Du trenger noen til å passe på deg, noen til å ta vare på deg. Noen til å representere deg, og sørge for at valgene dine tas på så smart vis som mulig. Du trenger en som er smartere enn deg, du trenger meg!

De aller fleste tar det for gitt at alle må styres av noen. I vår del av verden anses "demokratiet", det såkalte "representative folkestyre" for å være historiens endepunkt. Utviklingen har kommet til et punkt der det ikke kan bli bedre. Det såkalte "representative folkestyre" kan ikke stilles spørsmålstegn ved. Det illustreres tydelig av samfunnslæreboka jeg skal lese som privatist. Det "representative folkestyre" problematiseres ikke i det hele tatt, det eneste en oppfordres til å tenke over er hvilke trusler "demokratiet" står overfor, flankert av en liten hjelpetekst der det står "Du vil vel være med å bestemme?".

Kjernen i det "representative folkestyre" er at representanter velges av "folket", og at disse representantene så får all makt over "folket"s liv og eiendommer. Populært pleier folk å si at det er flertallet av de som til en hver tid utgjør folket som får vilja si, og dermed "velger" sine representanter til å styre. En slik framstilling av det "representative folkestyre" er selvfølgelig ganske forenklet og feilaktig, for eksempel sitter de rødgrønne nå med stortingsflertall selv om de fikk et mindretall av stemmene ved valget. Om så flertallet hadde fått velge sine representanter, så vil sannsynligvis "representantenes" handlinger som representanter for flertallet av folket sannsynligvis sjelden være reelt representativt for flertallet av folkets synspunkter. For "representantene" gjør hva de vil med sin makt når de først har fått den, de spør aldri flertallet av folket om lov etter at stemmene er talt opp.

Men, la oss si at det hadde vært slik at det "representative demokrati" gjør at flertallet av "folket" får vilja si; er det en selvfølge at det er slik? 

Innen retorikken har man et begrep som heter for "argumentum ad populum", å argumentere med populæritet. Arg. ad pop. er en av de klassiske logiske feilslutninger. Kort og godt kan den beskrives som det moren din spurte deg om da du var liten og ville ha tillatelse til å gjøre noe, basert på argumentet om at alle vennene dine fikk lov. -Hvis alle vennene dine hoppet ut fra et fjell, ville du også gjort det da?, spurte din mor, og du tapte diskusjonen. Et par perfekte eksempler på arg. ad pop. vil være å si at musikken på VG-lista er den beste musikken fordi den er mest populær, eller at det fins guder fordi fleste i verden tror på en eller flere av dem. Jeg tror nok at alle dere som måtte ha funnet på å lese hit er enige om at Britney Spears ikke nødvendigvis lager musikk av høyere kvalitet enn Knut Reiersrud fordi hun selger flere skiver enn ham. Men sannsynligvis er du for den vestlige verdens mest omfattende og vanligste form for argumentum ad populum, nemlig det "representative folkestyre". 

Hvorfor skal egentlig de rødgrønne ha makt over mitt liv bare fordi et visst antall mennesker som ikke kjennre meg har puttet en av deres lapper ned i en boks? Er det fordi at deres politikk er riktigere enn mine egne ønsker om hvordan jeg skal leve livet mitt? Skjer det automagisk noe med de som til en hver tid har klart å vinne popularitetskonkurransen som kalles "valg" som gjør deres meninger om hvordan jeg skal leve bedre enn mine? Selvfølgelig ikke! Det eneste de har bak seg er antall.

Det finnes ingen evige steintavler som sier at antall gjør rett. Det fins ingen objektive kriterier man kan referere til som sier at det mange mener er riktigere enn det noen få mener. Antall er kun et av mange forskjellige kriterier en kan bruke for å avgjøre hvem som skal styre alle. Andre kriterier en kunne ha valgt er intelligens, kriteriet som ville gjort at jeg hadde bestemt over deg, fysisk styrke, utdanning, forretningsteft og så videre. 

Jeg kan enkelt argumentere for hvorfor Bill Gates eller Olav Thon er mer kvalifisert til å styre enn Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen. Stoltenberg og Halvorsen har ikke fått sine posisjoner på grunn av noen egentlige kvalifikasjoner. De har brukt sine personlige egenskaper til nettverks- og alliansebygging, og har klatret opp i sine respektive partier uten å bli avkrevd resultater av noen form for reell utøvelse av noe som helst. De har fått makt på grunn av ord, ikke på grunn av meritter. De har fått sin makt fordi de har klart å overbevise folk at de er de rette gjennom løfter de ikke har holdt. Så har de opprettholdt sin makt gjennom å bortforklare hvorfor de ikke har holdt løftene på en overbevisende nok måte til at folk ikke har klynget dem opp i nærmeste tre.

Olav Thon derimot, har gjennom å bli søkkrik etter å ha startet med to tomme hender vist at han evner å plassere ressurser der de er mest effektive. Det som har vært den drivende kraft ved menneskets utvikling har vært vår evne til å effektivisere allokasjonen av ressurser slik at vi har maksimert produksjonsoverskuddet. Det har ført til at vi har kunnet tilfredsstille flere mennesker med mindre ressurser, noe som har muliggjort videre spesialisering, noe som igjen har muliggjort videre arbeidsdeling, noe som igjen har ført til velstand for flere og flere. Om det er noen som er kvalifisert til å ta beslutninger på vegne av alle, så er det de som kan temme den drivende kraften i menneskets utvikling, altså effektiviseringen av allokeringen av ressurser!

Ser du hvor lett det er? Ser du hvordan produksjon av reelle resultater virker mye mer imponerende enn nettverksbygging og popularitetskonkurranse som kriterium for politisk makt?

Når alt kommer til alt kan man overbevise hvem som helst om hva som helst om man innehar de rette personlige egenskapene, og den rette viljen. Om du og jeg setter oss ned en kveld og diskuterer over en halvliter, så kan jeg sannsynligvis overbevise deg om hva som helst. Men det ønsker jeg egentlig ikke. Jeg vil ikke ha makt over deg. Jeg ønsker ingen makt over deg på bakgrunn av min intelligens eller andre personlige egenskaper. Jeg ønsker ingen makt over deg på bakgrunn av mine eventuelle meritter. Jeg ønsker aller minst noen makt over deg på bakgrunn av noen seier i en argumentum ad populum-popularitetskonkurranse. Det jeg ønsker er kun å ha makt over meg selv. Jeg ønsker å leve mitt eget liv, slik jeg selv ønsker det. Jeg vil ikke skade deg, jeg vil ikke tråkke deg ned i søla, jeg vil bare v&aelig
;re fri. Jeg vil unne deg friheten til å være din egen herre, og alt jeg ber om som gjengjeld er den samme friheten tilbake.

* = Vennligst ikke kommenter hvor unøyaktige random IQ-tester man tar på net er. Jeg veit det, og jeg har veldig liten tiltro til hele IQ-fenomenet uansett. Jeg bruker det bare for å illustrere et poeng.