Arkiv
>Hvorfor lyver de rødgrønne om pappaperm?
>De rødgrønne er utrolig stolte av at de har gitt alle norske pappaer rett til 10 ukers permisjon til å være hjemme med sine små. Derfor er de veldig sinna på Høyre som har bestemt seg for å TA denne viktige retten fra de stakkars pappaene. Dette er i hvert fall det de rødgrønne vil at du skal tro. Derfor har de brukt en hver anledning til å presse denne virkelighetsforståelsen over hodene våre. De rødgrønne GIR papper rett til pappaperm, Høyre TAR FRA pappaer rett til pappaperm. Enkelt og greit, godt mot ondt.
Sannheten er en helt annen. Hvert år er det mange tusen pappaer som ikke har noen som helst rett til pappaperm, og jeg er en av dem. Felles for oss alle er at våre barns mødre ikke er i fullt arbeid. Min samboer er student, og har gått hjemme i noenogførti uker med fødselsstipend fra Lånekassen, mens jeg må ordne meg pappaperm på egen hånd. Ellers er det pappaer hvis barns mor er hjemmeværende, arbeidsledige osv. som nektes denne retten som i følge de rødgrønne er så ekstremt viktig at den er helt uunnværlig.
En kan lure på hva årsaken er. De rødgrønne presenterer et bilde av at de gjør så godt de kan, og kjemper med nebb og klør for at alle skal få denne utrolig viktige retten. De forsøker så godt de kan, men har “ennå ikke fått det helt til”. Men hva er det egentlig de kjemper mot? De rødgrønne har flertall på Stortinget, og kan dermed vedta hvilke lovendringer de enn måtte ønske. De rødgrønne administrerer en pengebinge som aldri noensinne har vært større, og hver eneste måned forsyner de seg med mer penger fra oss papper gjennom skatter og avgifter. Hva ville det koste å gi denne utrolig viktige retten til alle papper, i forhold til f.eks. å bygge et operahus? Ingen verdens ting! Det er snakk om småpenger! De hadde gjort det med det berømmelige pennestrøket om de virkelig ville det!
Men det gjør de ikke. De rødgrønne liker å gi inntrykk av at de vil gi alle pappaer rett til pappaperm, mens de egentlig ikke har noen lyst til det. For, er det noe de rødgrønne frykter, så er det at pappaer skal benytte denne retten til å være hjemme samtidig som sine barns mødre. Da forsvinner nemlig det som i de rødgrønnes øyne er hele poenget med pappapermen; dens funksjon som sosial ingeniørkunst i “likestillingens” tjeneste. Pappa SKAL være hjemme alene med barnet, ellers ingen pappaperm. Så da må vi hvis barns mødre potensielt kan være hjemme samtidig med oss pent finne oss i at det plutselig ikke lenger er like viktig å gi pappaer rett til pappaperm.
Men hva har nå dette med Høyres forslag å gjøre? Høyre vil jo ta fra ALLE pappaer denne retten, vil de ikke? At de fleste papper får være hjemme med barn en periode er jo mye bedre enn at ingen får det? Igjen, dette er det de rødgrønne vil at du skal tro, slik at de slipper å måtte forklare hvorfor de er så lite lystne på at alle skal ha den samme retten til pappaperm. For sannheten er jo at Høyre ikke har tenkt til å nekte noen noe som helst. Høyres forslag rører ikke ved en uke av den totale permisjonstiden. Alt det gjør er å fjerne tvangen de rødgrønne er så glade i. Under Høyres forslag vil foreldrene selv kunne velge hvordan de skal fordele permisjonen seg i mellom. De eneste som tar pappaperm fra noen er de rødgrønne som tar 10 uker av den totale permisjonstiden fra foreldre som ikke fordeler permisjonen slik de rødgrønne har bestemt at er best for alle.
Jeg skriver det igjen, slik at det blir lettere å lese: De ENESTE som tar permisjon fra noen er de RØDGRØNNE som tar 10 uker av den totale permisjonstiden fra foreldre som ikke fordeler den slik de rødgrønne har bestemt at er best for alle.
Ja, uten lovfestet fordeling til far spesifikt er det nok noen som vil oppleve at arbeidsgiver motsetter seg at far er hjemme med barn en periode. Helt sikkert. Og det ville vært dumt. Men kan noen legge fram tall som viser at dette vil gjelde flere fedre enn det antall fedre som nå nektes pappaperm av de lyvende rødgrønne? Selvfølgelig ikke. For de rødgrønne gjelder det å kamuflere egen maktsyke, ikke å vise folk hvordan virkeligheten egentlig er.
Grådighet er bra når den er basert på frivillighet!
I det siste har det vært masse snakk om grådighet, og både Hydrodignitærer og Oslos ordfører har blitt sablet ned av en mer eller mindre samlet presse og opinion for sin forferdelige grådighet. Men hva er egentlig grådighet, og hvorfor er denne egenskapen så fæl?
Vi er alle grådige, og det har vi alle vært i alle tider. Grådighet er ikke annet enn et ønske om å maksimere produksjonsoverskuddet og minimere arbeidet. Det var grådighet som gjorde at sankerne begynte å jakte. Det var grådighet som gjorde at jeger- og sankersamfunnene begynte å dyrke jorda. Det var grådighet som gjorde den industrielle revolusjon mulig, og det er grådighet som er grunnlaget for at "arbeiderklassen" organiserer seg, stifter fagforeninger, forhandler sin lønn som en samlet gruppe og streiker om de ikke får det slik de vil. Grådighet er en betingelse for vår moderne verden, jeg hadde aldri sittet og skrevet dette innlegget på en PC om det ikke var for grådighet i alle mulige forskjellige ledd, ei heller hadde jeg hatt fryseren full av billig kjøtt kjøpt i Sverige.
Det var grådighet som gjorde at markedsliberalismen utviklet seg. Alle deltakere i alle ledd av produksjonen er grådige, og det er det som gjør at dette økonomiske systemet har vist seg så uovertruffent vellykket. Leverandørene av produkter og tjenester er grådige, og søker å få den høyeste prisen for sine produkter som forbrukerne er villige til å betale. Forbrukerne på sin side søker å få så billige produkter som mulig, slik at de strekker deres kjøpekraft så langt som mulig. Om en leverandør blir for grådig og tar for høye priser betyr det at forbrukerne straffer vedkommende ved å styre unna vedkommendes produkter. Dette gir også en åpning for at andre, gjerne mindre og mer dynamiske organisasjoner kan starte konkurrerende produksjon, og dermed stjele kunder. Dette fører til at det markedsliberalistiske system er selvregulerende, en mekanisme som ofte kalles "markedets usynlige hånd".
Og en avgjørende forutsetning for at dette er mulig er grådighet i alle ledd av produksjonskjeden.
Grådighet innenfor en frivillig utveksling av varer og tjenester er en glimrende organisering. Men grådighet har også sin mørke side, og det er grådigheten som tilfredsstilles ved hjelp av tvangsmidler. Når tvang initieres forrykkes balansen i markedet. En organisasjon som besitter en voldsmakt som overgår dens konkurrenter kan ta den prisen for varer og tjenester den vil, for den utrydder konkurransen, og dermed forbrukernes valgfrihet, ved hjelp av vold. Et glimrende eksempel på dette er narkotikamarkedet. Leddene narkotikamarkedets produksjonskjede reguleres ved hjelp av voldsmakt. Konkurranse skjer ikke ved hjelp av bedre tilbud når det kommer til tilgjengelighet, pris og kvalitet som i det hvite markedet, konkurransen skjer ved at den som besitter mest voldsmakt driver sine konkurrenter ut av markedet, en kontinuerlig krig som koster mange livet hvert år.
Et annet eksempel på voldsassistert grådighet er stat og kommunes skatter og avgifter. Stat og kommune, ved deres byråkrater og politisk foresatte, er grådige og maksimerer inntektene ved hjelp av skatt- og avgiftsvedtak. Disse pengene tas inn for å drive det innebakte byråkratiet, og også å drive tjenester innefor visse sektorer som militært forsvar (og angrep;), sivil beskyttelsesvirksomhet, vei, omsorgstjenester. Akkurat som i narkotikaindustrien blir all konkurranse fjernet ved hjelp av voldsmakt.
Det offentliges grådighet fører til at pengene som folk tjener på forskjellig vis blir beskattet så mye som mulig. Et firma betaler skatt av sitt overskudd. Om deler av overskuddet blir tatt ut i utbytte blir disse pengene beskattet enda en gang. Så blir pengene som allerede har blitt beskattet to ganger beskattet enda flere ganger gjennom formueskatt og forbruksskatt. Enkelte steder blir pengene dertil beskattet med eiendomsskatt. Heller ikke den vanlige mann og kvinne i gata slipper unna denne flerfoldige beskatningen. Allerede før du ser snurten av din lønn er det betalt arbeidsgiverskatt på 14%. Så betaler du din inntektsskatt. Deretter blir ditt forbruk beskattet. Så blir din formue, og kanskje til og med den eiendommen du har kjøpt for din allerede mange ganger beskattede inntekt beskattet.
Pengene som inndras ved tvang går med til å levere tjenester til de betvungne. Men der vi i det frie markedet kan velge i et mylder av varer og tjenester som passer et hvilket som helst behov, og en hvilken som helst kjøpekraft, kan vi i det betvungne markedet kun velge mellom tjenester fra én leverandør; din lokale skatteoppkrever. I samme by hvor du kan kjøpe en bil på dagen må du stå i opptil to år i sykehuskø. I den samme by hvor du kan kjøpe et brød kl. 05:36, blir pleietrengende eldre sittende hjemme uten å klare seg selv fordi det ikke er sykehjemsplasser tilgjengelig. De som tvinger folk med voldsmakt til å kjøpe deres produkter og tjenester har ingen konkurrenter, ingen usynlig hånd som regulerer hvilke produkter og tjenester de leverer. Det er et selgers marked, et marked der selgeren har all makt og forbrukeren ingen makt overhodet.
Vold og tvang er umoralsk, det er de fleste enige om. Det er et voldelig grådighetssystem Oslos ordfører Per Ditlef Simonsen har forbrutt seg mot. Han har begått økonomisk selvforsvar mot en stat som uten noen form for samtykke og ved hjelp av vold tar penger fra oss, for så å påtvinge oss offentlige tjenester hinsides vår egen kontroll. Og dette skjedde til og med før han ble ordfører i Oslo. Alle kan bruke denne saken for hva den er verdt i politiske sølvpenger, men før man tar ordet "grådighet" i sin munn bør man ha tenkt godt og grundig gjennom hva egenskapen grådighet egentlig er, og hvilken plass den har i vårt samfunn.
