rabiatius

>Otto Jespersen framførte en monolog som raljerte med medias intense behov for å føle sterkt for dyr, og brukte holocaust som illustrasjon, det verst tenkelige eksempelet der en slik vinkling kunne brukes. Han gjorde ikke narr av holocaust, han fremmet ikke jødehat, han gjorde nøyaktig det motsatte. For dette ble Otto Jespersen utsatt for en mediastorm, der såkalt krenkede kom med de groveste beskyldninger som tenkes kan i det norske samfunn, beskyldninger om antisemittisme. Den ene særinteressegruppe etter den andre spratt fram fra treverket, og korsfestet Jespersen. Han ble sågar anmeldt til politiet.

Så var det tid for Jespersens neste monolog, og som en åpenbar reaksjon på de grunnløse og forferdelige beskyldningene tok han helt av og presenterte det som er av jødestereotyper. Hva motivasjonen hans var for det er det kun han som vet, men det virker veldig sannsynlig at han mente han like godt kunne gi de krenkede valuta for pengene. Korsfestet var han uansett, og noe mindre korsfestet ville han uansett aldri kunne bli. Når man først har havnet i krenkelsesfundamentalistenes søkelys har henrettelsen allerede funnet sted.

Pressens Faglige Utvalg hadde nå muligheten til å gjøre en modig beslutning i den offentlige debatts tjeneste, men de valgte å gi etter for krenkelsesfundamentalistene. De kunne valgt å sette Jespersens andre monolog i sammenheng, som en reaksjon på de grufulle beskyldningene han allerede hadde blitt utsatt for, men de valgte å være politisk korrekte og uendelig feige. Nåde den som uskyldig får særinteressegruppenes pekefinger på seg, han skal enten holde kjeft eller ta offentlig selvkritikk for sin tankeforbrytelse. PFU har sluttet seg til det politisk korrekte verdensbilde der den krenkedes subjektive oppfatning av en ytring er det eneste som spiller noen rolle, der virkeligheten ikke har noen plass, kontekst er ukjent og ytrerens egentlig mening ikke er relevant for debatten. Et aldrialdriland der ingen noensinne trenger å bli voksne.