Arkiv
>Post- og teletilsynet logrer for pengesterke lobbyister
>Post- og teletilsynet har nå, sannsynligvis etter heftig lobbyvirksomhet fra en særinteressegruppe med mye penger, snekret sammen et vedtak om at nettleverandørene må tyste ut sine kunder til “rettighetshavere” som er sultne på andres penger. Det ser dermed ut til at de norske interessegruppene til “rettighetshavere” kommer til å satse på å saksøke enkeltpersoner.
Dette vil kunne regnes som den siste, desperate dødsrallingen til en bransje som er på vei til å dø og vet det. I et moderne, relativt markedsliberalistisk samfunn er det slik det alltid vil være, næringsdrivende som ikke tilpasser seg nye tider og ny teknologi er dømt til undergang. De som selger film og serier er overbevist om at deres bransje egentlig er produksjon og distribusjon av for lengst utdaterte plastbiter. De har dermed til nå forspilt hver eneste mulighet til å nå sine kunder gjennom de teknologiske framskritt de har kunnet, og har overlatt nåtidens og framtidens distribusjonskanaler til de som vil gi bort det de lager gratis. De desperate krampetrekningene kan ikke tolkes som noe annet enn et forsøk på å få ut mest mulig penger av de som kunne ha vært deres beste kunder før de går det endelige nederlag i møte.
Når låvedøra står på vidt gap og hesten har rømt for lengst, oppnår man ingenting ved å slå den, man kan derimot lokke den tilbake med en sukkerbit. Jeg vil på det sterkeste oppfordre dere som mener å være “rettighetshavere” til å snu helt om, og melde dere inn i nåtiden i stedet for å behandle deres kunder som forbrytere. Gi meg en mulighet til å kjøpe torrentfilene, og jeg vil kjøpe dem. Gi meg en mulighet til å streame film- og TV gjennom 360-en eller tjenester som Hulu.com, og jeg vil gjøre det. Jeg kan se på reklame om dere vil, eller så kan jeg faktisk til og med betale for produktene deres. Alt dere trenger å gjøre er å gi meg en mulighet. Det er ikke for sent å snu.
>Hvorfor kopiering ikke er tyveri
>Det er veldig enkelt å definere hva et tyveri er. Såkalt piratkopiering faller desverre for plate- og filmbransjen ikke innenfor denne definisjonen. Nå står The Pirate Bays grunnleggere for retten i Sverige uten at noen reelle forbrytelser har blitt begått.
Hvis jeg kommer inn i butikken din, tar en DVD og går uten å betale, har jeg gjort meg skyldig i tyveri. Du har mistet DVDen og har med det mistet en verdi du ellers ville hatt, dermed har du blitt påført en kostnad på grunn av min handling. Alt dette er enkelt og greit, og viktigst av alt; det kan dokumenteres objektivt. Dermed kan jeg tas og stilles for retten, jeg er en tyv og må gjøre opp for meg.
Det hele blir fort mye vanskeligere når det dreier seg om kopiering av en DVD i stedet for et rent tyveri. Hvis du har kjøpt en DVD i en butikk og jeg kopierer den av deg, har ikke produsenten av DVDen mistet en verdi. Du har betalt for DVDen, ingenting har blitt borte, produsenten har ikke påført noen kostnad. Når produsenten ikke har blitt påført noen kostnad er det altså ingenting for deg eller meg å erstatte. Det har dermed ikke skjedd et tyveri, og verken du eller jeg er en tyv og må gjøre opp for seg. For å gjøre det klarere slenger jeg opp et par lister over ting som er henholdsvis tyveri og ikke tyveri.
Disse handlingene er å definere som tyverier:
- Å ta en DVD i en butikk uten å betale.
- Å ta med seg Britneys Hit Me Baby One More Time fra Platekompaniet uten å betale.
- Å spise på en restaurant uten å betale.
- Å hente seg en iPod i en butikk uten å betale.
Disse handlingene er ikke å definere som tyverier:
- Å kopiere en film.
- Å synge Britneys Hit Me Baby One More Time i dusjen.
- Å kopiere restaurantmat på eget kjøkken.
- Å lage en mp3-spiller som ser ut som en iPod.
Selve kjernen i å definere noe som et tyveri er altså at et tyveri er å fjerne en knapp vare uten tillatelse, slik at det medfører en kostnad for den egentlige eieren. Og like viktig er det at kostnaden må være reell og objektivt dokumenterbar.
Når det føres saker mot folk som har begått, eller som i dette tilfellet medvirket til kopiering, så kan ikke anklageren på noen som helst vise til noen objektivt dokumenterbar kostnad for den “bestjålne”. Hvis jeg kopierer en film ved hjelp av The Pirate Bay kan man kun vise til et potensielt tap for produsenten av filmen, for tapet er kun reelt om jeg ellers ville ha betalt for å se den. Muligheten for at jeg hadde valgt å ikke se filmen om det var umulig å kopiere den er alene nok til å fjerne alle prinsipielle grunner til å kalle min kopiering et tyveri.
Om dette så skal kunne kalles et tyveri vil alle andre former for potensielle tap også måtte anses som tyveri. Den tidligere nevnte kopieringen av restaurantmat på eget kjøkken vil i så fall være et potensielt tap, i og med at det er mulig at den som forsøker å lage den samme maten i stedet ville kjøpt den på restauranten om det ikke var mulig å kopiere den på kjøkkenet. En hver forretning ville også kunne saksøke sine konkurrenter for hvert salg konkurrentene gjør, rett og slett fordi at hvert salg hos konkurrenten er et potensielt tap for forretningen. Om ikke konkurrenten var der er det veldig mulig at kunden ville valgt forretningen i stedet. Man kan ikke bruke slik logikk for å straffe folk for tyveri, ei heller kan man dermed bruke slik logikk for å straffe medskyldige.
Hvordan kan en så sikre at kunstnere og bransjefolk får betalt for sitt arbeid? Som alltid, det frie markedet er løsningen. Når en filmprodusent selger en film til en kunde etablerer de et forbund. De har en forretningsforbindelse, en forbindelse som reguleres gjennom en avtale; en kontrakt. Kontrakten regulerer alle detaljer Det er i dette forholdet vi finner den eneste muligheten for filmprodusenten til å påvirke kunden til å ikke kopiere filmen til andre. Hvis kunden har gått med på en kontraktbetingelse som sier at vedkommende ikke skal kopiere filmen til andre, så er han skyldig i kontraktsbrudd om han gjør dette. Han vil dermed måtte stå ansvarlig for kontraktsbruddet på det vis som er avtalt i kontrakten. Enkelt, greit og veldig funksjonelt. De som lager film og musikk får sin beskyttelse og ingen uskyldige bestefedre kan bli saksøkt for absurde summer.
