Arkiv
>Bokavtalen – lovlig korrupsjon og kartellvirksomhet.
>Fra 1996-2009 skal Veidekke og NCC ha samarbeidet om markedsdeling og prissetting. Dette, såkalt kartellvirksomhet, har gjort at de har kunne skru prisene opp uten brysom priskorreksjon i det konkurranse om anbud tvinger prisene ned. Kartellvirksomhet er strengt ulovlig og slås hardt ned på av Konkurransetilsynet.
Bortsett fra, selvfølgelig, når det er våre elskede lederes venner som driver kartellvirksomheten. Bokavtalen er navnet på kartellvirksomheten som begås av Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen, som med velsignesle fra staten avtaler seg imellom hva bøker skal koste. Dette gjør at de grådige bokpusherne kan putte massevis av penger ned i lommene sine uten brysom priskorreksjon, på din og min bekostning.
Logisk? Nei, ikke for et vanlig menneske. Men, politikk er kunsten å straffe ens fiender og belønne ens venner. Og bokhandlerne og forleggerne er tydeligvis gode, gode venner med våre elskede ledere. Såpass gode venner at det nå til og med er snakk om å få den lønnsomme Bokavtalen inn i Norges lover slik at forleggere og bokhandlere ikke bare kan stappe lommene fulle av deilige tusenlapper, men også gjøre det i visshet om at loven bringer stabilitet inn i korrupsjonen.
Vi som har gått over til å lese e-bøker har erfart at å “miste” muligheten til å lese norske bøker ikke er noe særlig til tap. Er du skeptisk til grådighet og maktmisbruk og tilhenger av rettferdige spilleregler for alle bør du kanskje vurdere å velge bort bøkene disse parasittene tjener pengene sine på.
>Forslag til merkeordning for politikeres falske leserinnlegg og taler.
>I disse dager da den ene merkeordningen etter den andre ser ut til å være de kreativitetsløse maktsykes løsning på hvert minste problem, reelt eller ikke, har jeg selv kommet på en merkeordning jeg endelig kan si at jeg ville stå helhjertet bak.
Våre kjære folkevalgte snakker så ofte de kan om hvordan de jobber for fellesskapet, har mandat fra folket, og lignende festtaleklisjéer. Det de ikke er like ivrige etter å fortelle oss er at det står sterke interesser bak disse politikerne, og binder dem opp i sitt daglige virke. En politiker har ikke nødvendigvis oppnådd posisjon og innflytelse kun på grunn av vedkommendes godhet og offervilje for folket. Innad i partiene er det fraksjoner og som stadig kjemper mot hverandre, og stiller hver sine kandidater som de samler seg bak. I tillegg er det mange eksterne pressgrupper som jobber for og mot forskjellige kandidater til verv og stillinger. Det beste eksempelet på dette er kanskje det korrupte gangbanget mellom Arbeiderpartiet og LO. Politikere som trer ut av politikken har en tendes til å få fete jobber som lobbyister, for ikke å snakke om jobber som Fylkesmann, lederstillinger statlige bedrifter/bryåkratier og diverse organisasjoner som lever av skattebetalernes penger, samt FN, WHO, Europarådet og lignende overnasjonale organer. Det er altså en haug med interesser som møtes rundt trauet fylt til randen med skattebetalernes penger. Og politikere, de er mennesker de også, akkurat som du og jeg, selv om de titt og ofte framhever sin egen moralske fortreffelighet i mediene, og fordømmer sine motstanderes kamp for eksterne interesser.
Min favorittmerkeordning ville å stemple hver politiker i panna med hvilke interesser de tjener. Men det er jo selvfølgelig ikke særlig realistisk. En merking av talers og avisinnleggs virkelige forfattere, bør derimot være mulig. Vi har tidligere sett hvordan det ikke er direkte uvanlig at politikere mottar ferdige dokumenter fra lobbyister, som de skriver sitt eget navn under (i fall de er i stand til det, de av dem som ikke engang kan skrive sitt eget navn får en politisk rådgiver til å gjøre det), og sender dem til aviser som egenforfattede leserinnlegg. Slike innlegg bør merkes med en sigarettpakkeadvarselstor boks med “ADVARSEL: DETTE AVISINNLEGG ER SKREVET AV [LOBBYISTS NAVN] PÅ OPPDRAG FOR [NAVN PÅ SÆRINTERESSEGRUPPE]“. Likeledes, før og etter hver politiske tale bør en fjongt utseende town crier som roper “Hear ye, hear ye! Denne tale er skrevet av [Taleskrivers navn], en person som førvrig er ansatt på skattebetalernes regning for kr. 832.000,- per år!“.
En slik ordning ville kanskje ikke bragt mer ærlighet inn i politikken. Men, den ville i det aller minste hindret politikerne å begå særlig mye ugagn, da de ville bruke all sin tid på å prøve å skrive forståelige setninger til avisinnlegg og taler. Og det ville jo vært noe bare det.
>Korrupsjon-Hanssen: Spesialbehandling av familie er greit
>Nå må virkelig den håpløst inkompetente Korrupsjon-Hanssen, tidligere kjent som Pølse-Hanssen, ta sin hatt og gå. Norge har nå en helseminister som mener at sykdom kan helbredes ved hjelp av telefonmagi, som har misbrukt sin posisjon som helseminister til å påvirke den medisinske behandlingen av en nær venn, og som nå går åpent ut og sier at han ikke vil nøle med å misbruke sin stilling igjen for å sikre sine familiemedlemmer bedre behandling enn den vanlige mennesker kan forvente, så lenge han “tar av seg ministerhatten” under samtalen. Som om det i det hele tatt er mulig! Korrupsjon-Hanssen kan godt ta av seg ministerhatten – for godt! Han har ingen kredibilitet igjen.
Hvorfor er ikke dette korrupsjon?
Åslaug Haga syns det er den naturligste ting i verden at VI skal betale 2,3 mlliarder kroner for å flytte Veterinærhøyskolen fire mil, fra Oslo til sin egen kommune. Men det er jo ikke korrupsjon, det er demokrati. Hurra for demokratiet!
Hadde Veterinærhøyskolen vært en privat bedrift ville en flytting vært noe som eierne vedtok og selv bekostet for sine egne penger. Og skulle noen av oss vært misfornøyd med ressursbruken ville vi vært frie til å unnlate å kjøpe deres tjenester som reaksjon.
Slik fungerer det ikke med offentlige institusjoner i et sosialistisk demokrati. Der har eierne, vi, ingen som helst påvirkning på en slik prosess som finansieres med VÅRE penger. Vi kan ikke påvirke beslutningen, og pengene tas fra oss uansett.
