Arkiv
Språksaneringen fortsetter.
Handikapforbundet og ni andre organisasjoner for folk med… som har… som er… å gud, hva skal jeg si for å ikke krenke noen, DE DERRE DER! har i følge NRK snekret sammen en liste over ord man ikke skal bruke om folk med…som har… som er… SÅNN! Herrejesus!
Jeg finner ikke listen på nett (Edit: Her er’n! Helt nederst. Takk til Erik.) , så jeg må dessverre nøye meg med å videreformidle noen av de jeg hørte på dagens Kulturnytt. Noen smakebiter på ord som ikke lenger er kosher er krenkende og fornærmende skjellsord som døv, blind, autist, svaksynt, psykisk utviklingshemmet. Jepp, nøyaktig så absurd er det. En kan til en viss grad forså ord som krøpling og sinnssyk, men denne saneringen går et par hakk lenger enn man kan rasjonalisere med mindre man sitter trygt plantet i et av de ekkokamrene som står bak denne listen.
Ut fra hva Handikapforbundets Ann Kristin Krokan sa i dagens Kulturnytt, ser det ut til at tanken bak dette er at visse ord ikke er ok fordi de reduserer den handikappede (Å gud, der krenket jeg noen!) til å være KUN sitt handikap. Altså, hvis du omtaler en person som “person med funksjonsnedsettelse” er det ok, fordi det på en eller annen måte tillater personen å være noe annet i tillegg til å være handikappet (Ouch, hver gang jeg sier det dør en engel!), mens å bruke et ord som døv, blind, handikappet (Hei, nå MÅTTE jeg gjøre det for å få mening i setningen!) gjør handikappet (Buhuuu!) til personens eneste egenskap.
Hvilket er bullshit.
Som eksempel brukte Krokan Finn-Erik Vinjes eget eksempel om at han er tunghørt. Om Vinje bodde i en bygd der han alltid ble omtalt som “Tunghøringen”, ville han vel ikke like det? Nei, mulig han ikke ville likt det. Men her kommer vi til bunns i den underliggende feilslutningen som ligger bak denne listen; at det er selve ordet og ikke konteksten ordet brukes i, og holdningene som ligger bak, som er problemet.
La oss bruke et eksempel på et tilfelle der jeg selv reagerte. For en tid tilbake ble en politibetjent slått halvt i hjel i Oslo sentrum. Hans kollega reddet antagelig livet hans ved å kaste seg over ham og beskytte ham med sin egen kropp. I avisartiklene om dette ble det presisert at helten var en kvinnelig politibetjent. I en sak om diskriminering innad i politistyrken eller om at kvinner fungerer like bra som politifolk som menn, er det relevant å spesifisere kjønn, men i denne situasjonen var det irrelevant hvilket kjønnsorgan helten har mellom bena.Det var en hendelsesnyhet, ikke en reportasje om underliggende sammenhenger. Ut fra argumentasjonen til Krokan å dømme, ville problemet i en slik artikkel være selve ordet kvinnelig, mens det jo er konteksten som er relevant. Det ville ikke gjort noen forskjell om artiklene beskrev helten som “politibetjent med vagina mellom bena”, det er spesifiseringen av kjønnet som er irrelevant for sammehengen.
For å ta tak i Vinjes og Krokans eget eksempel, ville det vært mer ok om Vinje i den hypotetiske bygda kun ble omtalt som “personen med hørselsnedsettelse” framfor “tunghøringen”? Det er jo det at de med sine holdninger til og omtale av ham reduserer ham til kun sitt handikap (Argh!), ikke spesifikt hvilket ord de bruker som er problemet.
Du kan si de grusomste ting om og til funksjonsh…*sjekke liste* funksjonshemmede og andre minoriteter uten å bruke et eneste “tabuord”. Slike lister bidrar kun til å redusere de gruppene slike som Krokan ønsker å beskytte til en slags tidsinnstilte bomber vi funksjonsfriske (Ouch!) heller vil holde trygg avstand til. Slik at vi verken “krenker” noen eller ender opp med å bli beskyldt for dårlige holdninger og diskriminering.
>Otto Jespersen, det egentlige offeret.
>Otto Jespersen framførte en monolog som raljerte med medias intense behov for å føle sterkt for dyr, og brukte holocaust som illustrasjon, det verst tenkelige eksempelet der en slik vinkling kunne brukes. Han gjorde ikke narr av holocaust, han fremmet ikke jødehat, han gjorde nøyaktig det motsatte. For dette ble Otto Jespersen utsatt for en mediastorm, der såkalt krenkede kom med de groveste beskyldninger som tenkes kan i det norske samfunn, beskyldninger om antisemittisme. Den ene særinteressegruppe etter den andre spratt fram fra treverket, og korsfestet Jespersen. Han ble sågar anmeldt til politiet.
Så var det tid for Jespersens neste monolog, og som en åpenbar reaksjon på de grunnløse og forferdelige beskyldningene tok han helt av og presenterte det som er av jødestereotyper. Hva motivasjonen hans var for det er det kun han som vet, men det virker veldig sannsynlig at han mente han like godt kunne gi de krenkede valuta for pengene. Korsfestet var han uansett, og noe mindre korsfestet ville han uansett aldri kunne bli. Når man først har havnet i krenkelsesfundamentalistenes søkelys har henrettelsen allerede funnet sted.
Pressens Faglige Utvalg hadde nå muligheten til å gjøre en modig beslutning i den offentlige debatts tjeneste, men de valgte å gi etter for krenkelsesfundamentalistene. De kunne valgt å sette Jespersens andre monolog i sammenheng, som en reaksjon på de grufulle beskyldningene han allerede hadde blitt utsatt for, men de valgte å være politisk korrekte og uendelig feige. Nåde den som uskyldig får særinteressegruppenes pekefinger på seg, han skal enten holde kjeft eller ta offentlig selvkritikk for sin tankeforbrytelse. PFU har sluttet seg til det politisk korrekte verdensbilde der den krenkedes subjektive oppfatning av en ytring er det eneste som spiller noen rolle, der virkeligheten ikke har noen plass, kontekst er ukjent og ytrerens egentlig mening ikke er relevant for debatten. Et aldrialdriland der ingen noensinne trenger å bli voksne.
