rabiatius

Jeg har prøvd så godt jeg har kunnet å ikke følge for nøye med på “debatten” om hvorvidt kultur er enkelte kulturuttrykk eller summen av en eller annen form for helehet, hvorvidt det fins en norsk kultur, hvorvidt den er truet, hvorvidt trusselen mot kulturen utgjøres av innvandrere, hvorvidt Hadia Tajik er rett person for å snakke om slikt med, hvorvidt statens oppgave er å hegne om kulturen i enten den ene formen eller den andre, eller hva INN I SVARTESTE HELVETE det egentlig er folk driver og diskuterer så intenst nå.

Jeg skal bare si dette:

Folk later til å være utrolig opptatt av at forskjellige ting har oppstått i andre land enn Norge, og at det er vesentlig. Det er det ikke. Pastaen ble oppfunnet i Kina, men kom ikke og fortell meg at den ikke er italiensk, samtidig som den også er norsk. Pizza er italiensk, men grændis er norsk. Ordet alkohol kommer fra arabisk, men alkohol er en del av den norske kulturen, ikke den arabiske. En bunad kan være produsert i Kina, men bunad er ikke en kinesisk klesdrakt. H&M er en svensk kleskjede, men den er norsk som faen. Kebab er fra Midt-Østen, men den er pokkern meg norsk den og. 

Hvordan kan det ha seg? Vel, det er ikke tingen i seg selv som er kultur, kultur er båndene mellom deg, meg og tingen. Uten deg og meg er kebab bare mat. Uten deg og meg er bunad bare klær. Rare klær, som ingen vil ha på seg. Kulturen er alle de tingene, skikkene, væremåtene; signalene som knytter deg og meg sammen. Som gjør oss til en flokk. Som gjør at vi føler oss hjemme og kan senke skuldrene. Du og jeg har sannsynligvis mange tusen usynlige bånd som knytter oss sammen selv om vi aldri har møttes før.

Når et stort antall mennesker i løpet av kort tid flytter innenfor de usynlige strekene som utgjør Norge, brytes disse båndene. Mange flere av naboene våre vil ikke være knyttet til oss gjennom grændis, bunad og kebab. I hvert fall ikke på samme måte. Når disse båndene mellom menneskene, som er det som er kulturen, brytes, så gjør det at kulturen er truet? Selvfølgelig gjør det det. Båndene er jo kulturen. Betyr det at det er noe galt med de nyankomnes kultur per se? Selvfølgelig ikke. Betyr det at de nyankomnes agenda er å ta oss eller ødelegge den norske kulturen? Selvfølgelig ikke. Men det forandrer.

Kultur vil alltid forandre seg. På et tidspunkt har pastaen gått fra å være kinesisk til å bli italiensk. Spørsmålet er hvordan forandringen skjer. Rekker de nyankomne å bli en del av de etablerte båndene, og skape nye med oss som bor her fra før med det materialet de selv har med fra der de kom fra? Når de gamle båndene eventuelt brytes, vokser det fram nye bånd for å erstatte dem? Eller skjer alt så fort at vi som bor innenfor Norges usynlige streker fjernere fra hverandre enn vi var tidligere? 

Spørsmålet er relevant, for den samfunnsstrukturen vi lever under er bygget på disse båndene. Tillit i et samfunn er betinget av disse båndene, kulturen, fellesskapet. Sammenhengskraften som Gahr Støre kalte det, og den “norske modellen” alle er så stolte av, er igjen bygget på denne tilliten. Det betyr ikke at folk som kommer utenfra er onde eller dårlige. To gode mennesker kan ha null tillit til hverandre. Å problematisere dette er ikke sjåvinistisk, det er undring over noe av det mest fundamentale livene våre er bygget på. “De andres” kultur er kanskje ikke dårligere enn den norske, men er kanskje den norske kulturen bedre her? Hvordan den nå enn vil arte seg i morgen?