Arkiv
Selv rasshøl skal ha ytringsfrihet!
Ytringsfrihet er et vakkert ord å bruke i festtaler, men når det virkelig gjelder er ikke disse festtalene verdt en dritt. I møte med moralsk panikk stilner de flotte ordene. Dette har vi sett to klare eksempler på i det siste.
Det første er rekasjonene på den såkalte “trusselvideoen”. Den inneholdt en drøss med oppfordringer til et fantasivesen om å gjøre unevnelige ting med politikere og soldater. Den eneste reelle oppfordringer til noen som helst livsform som eksistere på ordentlig, var den som kom på slutten; en oppfordring til å møte opp i islamistdemoen utenfor Stortinget. Ikke en jævla trussel å se. Ikke en jævla oppfordring til en jævla person om å begå så mye som en eneste jævla kriminell handling. Ikke ÉN! Allikevel ble videoens angivelige skaper arrestert av PST, selv etter at Oslopolitiet hadde funnet at videoen var trygt innenfor ytringsfrihetens grenser. Og stillheten som fulgte var øredøvende! Alle var enige om at dette var helt legitimt. Ikke ETT kritisk spørsmål i mediene, som mer enn gjerne kalte videoen for “trusselvideoen”. Så ble Molly Mohammed arrestert pga. den samme videoen, og fortsatt er det dørgende fuckings stille.
Hvor er ytringsfriheten blitt av? Og hvor er “vaktbikkjene” i den “fjerde statsmakt”, de som lissom skal være på pletten og vokte vokterne for oss? De har vist seg å være skjødehunder i stedet for vaktbikkjer! Og alle er så enige, så enige. Så enige at de holder helt kjeft!
Det finnes ingen tvil om at Molly Mohammed og hans videograferende islamistkammis er rasshøl. Men rasshøl skal også ha ytringsfrihet!
Nå har et nytt rasshøl fått smake den moralske panikken. Oppsagt på dagen for å ha kommet med upopulær humor på Facebook, og for å begå upopulær kunst på fritiden. Og “vaktbikkjene” viser igjen at de ikke vokter noe som helst, de er kun referenter og mikrofonstativ. Igjen er stillheten overveldende, og alle er så enige, så enige. Igjen viser det seg at ytringsfriheten ikke er så forbanna viktig lenger når det er rasshøl som får statens makt i hodet.
Så får vi da håpe at det ikke er du som kommer med en upopulær ytring neste gang det blir klima for et godt, gammeldags heksebål…
Røyking koster ikke samfunnet så mye som en krone.
I dag har jeg igjen hørt en representant for våre Elskede Ledere fortelle meg på NRK Radio at røyking koster samfunnet ni milliarder kroner i året. Ni milliarder! Hvert eneste år! Ikke rart man må sette i gang med skremmende holdningskampanjer, røykelover, og stigmatisering av denne gruppen som er slik en byrde for Ola og Kari Nordmann. Dagens sak gjaldt å få røykeavvenningshjelpemidler på blå resept. Dette tiltaket vil koste 200 millioner, og når røyking koster samfunnet så utrolig mye penger, vil disse 200 millionene praktisk talt være en investering og ikke en kostnad.
Bortsett fra at det er en blank løgn, da.
I 2010 krevde staten inn åtte milliarder i avgifter fra røykerne. Dette er altså en inntekt som forsvinner om alle plutselig slutter å røyke. Trekker du åtte milliarder fra ni milliarder sitter du igjen med én milliard. Altså koster røyking samfunnet én milliard hvert år, ikke ni.
Men, det stopper ikke der.
Røykere dør syv år tidligere enn ikke-røykere. Dermed sparer staten inn 7 år med pensjonsutbetalinger for hver eneste røyker, mennesker som har arbeidet og betalt inn skattepenger til “fellesskapet” hele livet. Hvor mye det blir til sammen aner jeg ikke, men om en pensjonist koster så lite som 150.000,- i året i rene pensjonsutgifter, skal det ikke mange prematurt døende røykere til før samfunnet faktisk tjener penger på røyking. Sleng så de innsparte kostnadene for helsestell i livets siste fase, så raser plussiden godt forbi minussiden i røykeregnskapet.
Det er helt kurant å være mot røyking fordi det fører til sykdom, lidelse og tidlig død. Det er greit å synes røyking er ekkelt. Det er fullstendig akseptabelt å ville at alle skal slutte å røyke. Det er helt flott å være moralist. Men det må vel for faen gå an å være ÆRLIG om at det er det man er?
Til slutt: Kjære journalister. Jeg vet det er veldig behagelig å være mikrofonstativ, men kan dere ikke være så utrolig vennlige å prøve å i det minste gjøre et forsøk på å vise at dere er noe annet enn et propagandaredskap. Neste gang en eller annen myndighets- eller perssgruppeperson trekker fram hvor mye røykerne koster nasjonen, kan dere ikke i det minste stille ETT eneste kritisk føkkings spørsmål? Sånn, i stedet for å bare stå der og slippe ut CO2 i lufta, lissom?
Våset om “matmakt” fortsetter.
Jeg har klødd meg i hodet siden matmakt i fjor ble et begrep alle kjente til. De fire store dagligvarekjedene har visst masse makt, og det er et stort problem. Regjeringen satte ned et utvalg hvis oppgave var å ta de fire store kjedene, og det gjorde jobben sin godt og grundig. De kunne dokumentere sort på hvitt at denne matmakten kjedene besitter gjør maten dyrere, faktisk så mye som 15%. Via de offentlige regnskapstallene til kjedene viste jeg i fjor at dette er det reneste vås. Lavpriskjedene opererer med, nettopp, lave marginer, og tjener sine penger på volum. Det aller meste av omsetningen til matkjedene forsvinner rett ut døra igjen, til å lønne ansatte, og betale varer kjøpt fra nettopp de samvirkene som angivelig blir utnytte av disse griske og grådige monopolkapitalistene. Kjedene sitter typisk igjen med en 3-4% av omsetningen i overskudd før skatt. Så hvor blir det av disse angivelig store inntektene de liksom skal tuske til seg med sin enorme matmakt?
Det henger ikke på greip. Det er tøys fra ende til annen. En ideologisk kamp mot de onde og slemme kapitalistene for de rødgrønnes røde del, og ren og skjær grådighet fra den grønne delen, Tine og Norturas politiske fløy.
Nå er det Forbrukerrådets Randi Flesland som er ute og våser. I et absurd innlegg i Dagbladet angriper hun de onde og slemme matkjedene som har slik en forferdelig stor matmakt:
“Det norske dagligvaremarkedet har den største konsentrasjon av kjedemakt i Europa. Fire paraplykjeder står for over 99 prosent av dagligvareomsetningen i Norge. Norgesgruppen alene kontrollerer 40 prosent av norske dagligvarebutikker. Tar vi med utsalgssteder som kiosk og bensinstasjon, er andelen enda høyere. Dette gir en håndfull aktører enorm påvirkning på norsk matøkonomi og – enda viktigere – den norske handlekurven. ”, skriver Flesland.
Jøye meg, én eneste aktør har over 40% av dagligvareforretningene? Det hadde kanskje virket sinnssykt mye hvis vi ikke bodd i Norge, der det produsentsiden ikke engang er fire store kjeder som deler markedet seg imellom. På produsentsiden har Nortura og Tine fullstendig monopol. Tine kjøper 98% av melken fra de norske bøndene. Nøyaktig hvor stor prosentandel av dyra som slaktes på slakteriene til Nortura har jeg ikke funnet, men det er nok godt over 40%. Dette nevner ikke Flesland med et eneste ord. Hvorfor ikke? Om maktkonsentrasjon er et problem på detaljistnivå, hvorfor er det ikke et problem på produsentnivå? En forbrukernes vakthund ville tatt tak i den biten også. Det gjør ikke Flesland, og dermed har hun avslørt seg selv som en politisk aktør som er ute for å mele samvirkenes kake, ikke å kjempe forbrukernes sak.
Slik fortsetter det i Fleslands innlegg. Hun forteller om den såkalte høstjakta, forhandlingene der de fire store bestemmer hva som skal stå i butikkenes hyller påfølgende år. Ei heller her nevner hun at det sitter statlig velsignede monopoler på den andre siden av forhandlingsbordet, og hva det gjør med maktforholdene. Hun glimter til med en beskrivelse av hvor sjabert utvalget er i Norge i forhold til i resten av Europa, uten å gjøre noen analyse av hva årsakene er. I resten av Europa er utvalget bra, i Norge er det dårlig, ergo har de norske matkjedene for stor makt, mener Randi Montanus. Simsalabim. Så beskriver hun hvilke tiltak som kan settes inn mot denne styggedommen. Artig nok nevner hun eierskapsbegrensninger i dagligvarehandelen som et fint tiltak. Men på produsentsiden trengs selvfølgelig ikke noe sånt. Der har man jo bare aktører med kontroll over 98% av hvert sitt marked.
Nok en politisk ulv i lett gjennomsiktige forbrukervennlige fåreklær. Men, som vi ser igjen og igjen, i Norge holder det lenge for mange.
En stemme til ditt er en stemme til datt.
I følge Sandberg er en stemme til FrP en stemme til SV om de ikke får være med i et borgerlig regjeringsalternativ. En stemme til KrF er som vi alle vet en stemme til Høyre, akkurat som en stemme til Rødt, SV og Senterpartiet i virkeligheten er en til AP. Halvorsen sa før kommunevalget at en stemme til Venstre er en stemme til FrP, Gahr Støre at en stemme til Høyre er en stemme til FrP. Forhandlingene etter valget i mange kommuner viser at en stemme til AP av alle ting er en stemme til FrP. Den eneste du kan stemme på som du vet nøyaktig hvor du har er det store, myke, gode, chips- og colaflekkede alternativet du har stående i stua di. Godt valg i 2013. Send Cheeze Doodlesen.
Mens 30 barn dør av AIDS hver dag…
… vil våre elskede ledere beskytte en gjeng med bortskjemte grinasabber mot den lidelse det er å betale noen kroner for sitte på de feite rompene sine og se på halvaper konkurrere på TV om hvem som skal ha ballen, hvem som er raskest, og hvem som har klart å time dopingen såpass bra at pisset er reint når pissjekkeren sjekker pisset. Gud, gi meg styrke…
Edit: I iveren kødda jeg til tittelen. Hver time dør det 30 barn av AIDS, ikke hver dag. Hadde det enda vært så vel.
Arbeid gjør fri.
Ikke bare skal politikerne grafse til seg mesteparten av vår inntekt, ikke bare skal de detaljstyre våre liv ned til den minste detalj, nå skal altså alle landets ungdommer ut i slavetjeneste for Norges Sosialdemokratiske ArbeiderParti, under dekke av et pervertert syn på rettferdighet.
— At man har en form for samfunnstjeneste, både for å støtte viktige samfunnsfunksjoner og som en del av borgerplikten, er en gunstig ordning. Det vil gjøre systemet mer rettferdig, sier nestleder Monica Mattsson i Internasjonalt forum.
Det som hadde vært hakket mer rettferdig var vel om dere lot folk være litt mer i fred, diktatorer?
Yt etter evne, få etter behov.
Eller bare ta deg til rette, fordi du kan. Tidligere leder i Rød Ungdom og nåværende Klassekampenjournalist Mimir Kristjansson ser ikke ut til å skamme seg over å snylte på skattepengene til Adeccoansatte, sosialt dumpede vaskedamer og minoriteter, selv om han som passelig godt betalt journalist skulle ha råd til å betale for seg. Sånn er sosialister, de vil gjerne ha ting gratis, altså betalt av noen andre enn dem selv, og så kan de skrike om hvordan de rike skal tas og drite i at det aller, aller meste av skattepengene kommer ut av lommene til folk som er minst like lite rike som dem selv. Men husk, de er ikke grådige. Neida, de vil bare ha rettferdighet og solidaritet.
>De "solidariske" rødgrønnes syn på utlendinger i et nøtteskall.
>
- Etter å ha bodd i Norge i mange år, hatt fast jobb, kjøpt bolig og etablert familie, måtte jeg og flere andre, forlate våre arbeidsplasser hvor vi i flere år bidro som skattebetalere til det norske fellesskapet. Plutselig var det slutt på det livet jeg har levd i ti år, og jeg har fått beskjed om å dra tilbake til Etiopia, et land jeg måtte rømme fra på grunn av forfølgelse.
- Bizualem Beza, talsmann for etioperne som okkuperte Domkirken i mail til Aftenposten.
Er du ikke født som en av De Salvede Ariske innenfor grensene til Det Sosialdemokratiske Paradis, har du ikke noe her å gjøre. Spesielt ikke hvis du er et selvstendig individ som klarer deg selv og klarer å ordne deg jobb og hus, et liv. De “solidariske” rødgrønne vil helst bare ha en håndfull lydige asylkjæledyr som kan halte rundt og vise hvor Gode de er gjennom sitt evige behov for den rødgrønne omsorg. De vil ikke ha mørtiser som ikke er avhengig av direktorater, utvalg, tiltak, ombud, byråkrati flyende rundt, de vil ha valuta for penga, de vil ha sin Godhet demonstrert av andres lidelse. Fuck dere, rødgrønne, i deres verden er vi kun en funksjon av vårt pass og andre overflatiske karakteristika. Vi er “majoritet” eller “minoritet”. Vi er “beskyttelsesbehov” eller “ikke beskyttelsesbehov”. Ikke mennesker. Ikke individer. Vi er alle deres instrumenter. Hvem faen døde og gjorde dere til guder?
>Bokavtalen – lovlig korrupsjon og kartellvirksomhet.
>Fra 1996-2009 skal Veidekke og NCC ha samarbeidet om markedsdeling og prissetting. Dette, såkalt kartellvirksomhet, har gjort at de har kunne skru prisene opp uten brysom priskorreksjon i det konkurranse om anbud tvinger prisene ned. Kartellvirksomhet er strengt ulovlig og slås hardt ned på av Konkurransetilsynet.
Bortsett fra, selvfølgelig, når det er våre elskede lederes venner som driver kartellvirksomheten. Bokavtalen er navnet på kartellvirksomheten som begås av Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen, som med velsignesle fra staten avtaler seg imellom hva bøker skal koste. Dette gjør at de grådige bokpusherne kan putte massevis av penger ned i lommene sine uten brysom priskorreksjon, på din og min bekostning.
Logisk? Nei, ikke for et vanlig menneske. Men, politikk er kunsten å straffe ens fiender og belønne ens venner. Og bokhandlerne og forleggerne er tydeligvis gode, gode venner med våre elskede ledere. Såpass gode venner at det nå til og med er snakk om å få den lønnsomme Bokavtalen inn i Norges lover slik at forleggere og bokhandlere ikke bare kan stappe lommene fulle av deilige tusenlapper, men også gjøre det i visshet om at loven bringer stabilitet inn i korrupsjonen.
Vi som har gått over til å lese e-bøker har erfart at å “miste” muligheten til å lese norske bøker ikke er noe særlig til tap. Er du skeptisk til grådighet og maktmisbruk og tilhenger av rettferdige spilleregler for alle bør du kanskje vurdere å velge bort bøkene disse parasittene tjener pengene sine på.
>En utfordring til negermotstanderne, argumenter for din sak.
>I går rotet jeg meg igjen opp i en negerdebatt på Twitter. Mine motparter mener at ordet neger er rasistisk, at det støter negre, at man derfor ikke skal bruke det. Jeg mener at ordet ikke nødvendigvis er rasistisk, at det er et nøytralt ord som defineres av konteksten og budskapet. Mine motparter mener at det ikke spiller noen rolle hvilken mening ordet gis av en ytrings budskap, at man uansett skal ta hensyn til negrenes støtte følelser. Jeg på min side støtes av at jeg og språket mitt, det er tross alt en del av meg og min identitet, urettmessig tillegges negative, til og med rasistiske egenskaper.
Så, en utfordring til deg som er enig med mine motparter:
1. Hvem sine støtte følelser skal tas hensyn til i dette tilfellet.
2. På hvilket grunnlag fatter du din beslutning, ligger det et prinsipp bak, eller er det mer vilkårlig?
