rabiatius

Jeg har klødd meg i hodet siden matmakt i fjor ble et begrep alle kjente til. De fire store dagligvarekjedene har visst masse makt, og det er et stort problem. Regjeringen satte ned et utvalg hvis oppgave var å ta de fire store kjedene, og det gjorde jobben sin godt og grundig. De kunne dokumentere sort på hvitt at denne matmakten kjedene besitter gjør maten dyrere, faktisk så mye som 15%. Via de offentlige regnskapstallene til kjedene viste jeg i fjor at dette er det reneste vås. Lavpriskjedene opererer med, nettopp, lave marginer, og tjener sine penger på volum. Det aller meste av omsetningen til matkjedene forsvinner rett ut døra igjen, til å lønne ansatte, og betale varer kjøpt fra nettopp de samvirkene som angivelig blir utnytte av disse griske og grådige monopolkapitalistene. Kjedene sitter typisk igjen med en 3-4% av omsetningen i overskudd før skatt. Så hvor blir det av disse angivelig store inntektene de liksom skal tuske til seg med sin enorme matmakt?

Det henger ikke på greip. Det er tøys fra ende til annen. En ideologisk kamp mot de onde og slemme kapitalistene for de rødgrønnes røde del, og ren og skjær grådighet fra den grønne delen, Tine og Norturas politiske fløy.

Nå er det Forbrukerrådets Randi Flesland som er ute og våser. I et absurd innlegg i Dagbladet angriper hun de onde og slemme matkjedene som har slik en forferdelig stor matmakt:

“Det norske dagligvaremarkedet har den største konsentrasjon av kjedemakt i Europa. Fire paraplykjeder står for over 99 prosent av dagligvareomsetningen i Norge. Norgesgruppen alene kontrollerer 40 prosent av norske dagligvarebutikker. Tar vi med utsalgssteder som kiosk og bensinstasjon, er andelen enda høyere. Dette gir en håndfull aktører enorm påvirkning på norsk matøkonomi og – enda viktigere – den norske handlekurven. ”, skriver Flesland.

Jøye meg, én eneste aktør har over 40% av dagligvareforretningene? Det hadde kanskje virket sinnssykt mye hvis vi ikke bodd i Norge, der det produsentsiden ikke engang er fire store kjeder som deler markedet seg imellom. På produsentsiden har Nortura og Tine fullstendig monopol. Tine kjøper 98% av melken fra de norske bøndene. Nøyaktig hvor stor prosentandel av dyra som slaktes på slakteriene til Nortura har jeg ikke funnet, men det er nok godt over 40%. Dette nevner ikke Flesland med et eneste ord. Hvorfor ikke? Om maktkonsentrasjon er et problem på detaljistnivå, hvorfor er det ikke et problem på produsentnivå? En forbrukernes vakthund ville tatt tak i den biten også. Det gjør ikke Flesland, og dermed har hun avslørt seg selv som en politisk aktør som er ute for å mele samvirkenes kake, ikke å kjempe forbrukernes sak.

Slik fortsetter det i Fleslands innlegg. Hun forteller om den såkalte høstjakta, forhandlingene der de fire store bestemmer hva som skal stå i butikkenes hyller påfølgende år. Ei heller her nevner hun at det sitter statlig velsignede monopoler på den andre siden av forhandlingsbordet, og hva det gjør med maktforholdene. Hun glimter til med en beskrivelse av hvor sjabert utvalget er i Norge i forhold til i resten av Europa, uten å gjøre noen analyse av hva årsakene er. I resten av Europa er utvalget bra, i Norge er det dårlig, ergo har de norske matkjedene for stor makt, mener Randi Montanus. Simsalabim. Så beskriver hun hvilke tiltak som kan settes inn mot denne styggedommen. Artig nok nevner hun eierskapsbegrensninger i dagligvarehandelen som et fint tiltak. Men på produsentsiden trengs selvfølgelig ikke noe sånt. Der har man jo bare aktører med kontroll over 98% av hvert sitt marked.

Nok en politisk ulv i lett gjennomsiktige forbrukervennlige fåreklær. Men, som vi ser igjen og igjen, i Norge holder det lenge for mange.