Arkiv
Jeg: Like smart som en pose peanøtter.
Et av mine innlegg om piratkopiering har visst fått en viss oppmerksomhet på forumet musikkweb.no, hvor en del luringer har bestemt seg for at jeg er…
- Idiot.
- Tulling.
- Frekk.
- Uvitende fjortis.
- Vil ha alt gratis.
- Har IQ på nivå med en pose peanøtter.
- Leverer påstander “rett fra media”.
Og mens de kommer med alle disse karakteristikkene blir det klart at de ikke har verken lest eller forstått det jeg skrev. Hvis bare disse ekstremt intelligente menneskene hadde tatt seg bryet med å kommentere innlegget mitt i stedet for bare å komme med karakteristikker og misforståelser kunne vi kanskje gjennom dialog ha kommet fram til en bedre forståelse for hverandre og hverandres synspunkter. Ta det gjerne til deg om du leser noe du finner sjokkerende i et av innleggene mine, det kan faktisk hende at du har misforstått meg, så spør før du gjør deg til skamme som disse tåpene fra musikkweb.no.
>Er piratkopiering tyveri?
>Nylig var representanter for filmbransjen igjen ute i media og beklaget seg over piratkopiering av film. Denne gangen er det sites som tilbyr streaming av film og sportsbegivenheter uten at rettigheter er betalt for. Bransjefolket krever at politikerne skal ta rev i seilene og sørge for at lovgivning kommer på plass slik at synderne kan straffes. og erstatning kan innkreves. Argumentasjonen de har framlagt gjennom uttalelser og PR-kampanjer er at piratkopiering er nøyaktig det samme som tyveri av en materiell eiendel. Du ville ikke stjålet en bil, hvorfor da piratkopiere? Men har en slik argumentasjon hold i virkeligheten? Rettighetshaverne pusher også så ofte de kan dramatiske tall som viser de enorme summene de taper på piratkopieringen. Men er disse tallene i nærheten av å være relle?
Konklusjon.
Kort oppsummert er svaret på begge de to ovenstående spørsmålene et klart nei. Piratkopiering er ikke det samme som å stjele en bil, og tapene bransjen påstår å lide er langt fra reelle. Jeg vil her gjøre rede for faktum som taler for dette synspunktet.
Noen premisser.
Først må jeg gjøre rede for noen grunnpremisser. Straff kommer i forskjellige former og utdeles med forskjellige intensjoner. Straff kan være både frihetsberøvelse (fengsel) og inndragning av penger eller andre materielle eiendeler (bøter, erstatning). Straffen kan utdeles med forskjellige motiver; regelrett hevn, gjenopprettelse av skade, eller som et såkalt almennpreventivt virkemiddel (at potensielle lovbrytere ser konsekvensene av en handling og avstår fra handlingen for å unngå dem). Jeg vil her ikke forholde meg til straff motivert av hevn eller almennprevensjon, kun ta for meg straff som gjenopprettelse av skade (erstatning), da jeg finner at det er den eneste legitime motivasjon for å utdele straff. En forbrytelse er å påføre noen en reell, dokumenterbar materiell skade. Frihetsberøvelse og inndragning av eiendeler er i seg selv skadeforvoldelse. Brukes en slik straffereaksjon mot noen som ikke har forvoldt noen reell, dokumenterbar skade, er straffen i seg selv å anse som en forbrytelse. Lovens eneste legitime formål er etter min personlige mening som et system for gjenopprettelse av skade, og kan derfor ikke brukes som et virkemiddel for å påføre noen en skade uten at vedkommende selv har initiert rettsvesenets reaksjon ved å påføre andre en skade. For at eventuell diskusjon i kjølvannet av dette innlegget ikke skal dreie seg om mitt syn på andre straffeformål vil jeg videre i dette innlegget kun sikte til erstatning når jeg nevner straff.
Begrepene pirat og piratkopiering bruker jeg for å beskrive en person som laster ned åndsverk i strid med loven. Det gjør jeg fordi det disse begrepene er de som populært brukes om slike, ikke som en indikasjon på at en som beskrives som pirat, eller som har piratkopiert, er skyldig i noen reell forbrytelse.
Jeg vil også nevne at jeg ikke har den ringeste antydning av kunnskap om jus. Om jeg i dette innlegget skulle begå elementære feil som å blande inn begreper som rimelig tvil inn i et felt som reguleres sivilrettslig, om nå det ikke har noe der å gjøre, hvilket jeg ikke har den ringeste idé om, vær vennlig å noter deg bak øret at jeg argumenterer ut fra det jeg anser som prinsipper om rett og galt, ikke juridiske spissfindigheter. Regnskap er det jeg driver med til daglig, lurer du på noe om Merverdiavgiftsloven er det ikke direkte usannsynlig at jeg kan komme med et korrekt svar. Dette innlegget dreier seg om tenkning rundt hva som er rett og galt på et moralsk plan, noe jeg beskjeftiger meg med i fritiden, ikke på et faglig plan.
Piratkopiering er ikke biltyveri.
Å stjele en bil er å påføre noen en direkte, reell, dokumenterbar skade. Fjerner jeg en bil fra en bilforretning uten å betale for den har jeg påført bilforretningen et reelt tap. Tapet er en direkte konsekvens av at bilen ble fjernet fra bilforretningen. Det er et en-til-en-forhold mellom tyvens handling og bilens rettmessige eiers tap. Bilen er udiskutabelt å anse som et tapt salg, dens rettmessige eier er dermed påført et reelt tap tilsvarende bilens salgsverdi. Dette tapet lar seg uten videre dokumentere i en rettssal. En slik skade må gjenopprettes av vedkommende som har forvoldt den ved at den tapte verdien erstattes, samt at bilens rette eier kompenseres tiden det tar, og alle kostander i forbindelse med, å identifisere tyven og bringe ham eller henne for retten. Formålet med prosessen og den påfølgende straffen er å gjøre offeret for forbrytelsen skadefri på tyvens regning.
Rettighetshaverne hevder på sin side at det samme er tilfelle ved piratkopiering, at det er samme type en-til-en-forhold mellom en pirats kopiering av et åndsverk og et tapt salg. En ulovlig nedlastet film tilsvarer et tapt salg av nevnte film. Dette vil være riktig om man snakker om det nevnte biltyveriet fra en forretning. Tapet av bilen tilsvarer et tapt salg, i et en-til-en-forhold. Bilen blir fysisk fjernet fra forretningen, og kan ikke innbringe den rettmessige eieren noen salgsinntekt. Dreier diskusjonen, som i dette tilfellet, seg derimot om digitale medier blir virkeligheten en annen. En piratkopiert datafil er nettopp det, en kopi. Den er ikke en vare som blir fjernet fra en forretning og derfor ikke kan selges. Selve kopieringen påfører ikke en rettighetshaver noe direkte tap. Piratkopiering av en film påvirker ikke rettighetshaverens mulighet til å selge den samme filmen til en annen person, slik et tyveriet av bilen gjør. Det angivelige tapet skjer indirekte, gjennom at kopieringen fortrenger et salg til den samme personen som har stått for kopieringen, at personen velger å laste ned filmen fra f.eks. The Pirate Bay i stedet for å kjøpe den. Siden kopieringen ikke innebærer noe reelt, direkte tap, må de, for å kunne rettferdiggjøre utdeling av straff, i hvert enkelt tilfelle bevise at kopieringen har medført fortrengning av et salg. Om de ikke kan bevise dette, og får tilkjent erstatning, vil de gjennom erstatningen få tildelt penger de ikke ville fått om kopieringen ikke hadde funnet sted, altså har den såkalte piraten blitt påført en skade uten å selv ha forvoldt sine angivelige ofre noen skade. Rettsvesenets straffereaksjon mot piraten er nå ikke lenger en gjenoppretting av en skade, den er en forbrytelse i seg selv, og rettsvesenet er redusert til et virkemiddel en spesifikk bransje kan bruke for å tilrane seg andres økonomiske midler.
La meg belyse dette nærmere med et veldig klart hypotetisk eksempel. En person er arbeidsledig og har veldig dårlig økonomi. Vedkommende laster ned et veldig stort antall filmer fra The Pirate Bay, og trekkes for retten av filmenes rettighetshavere. Rettighetshaverne fremmer påstand om at erstatning skal idømmes i et en-til-en-forhold basert på filmenes utsalgspris i DVD-form, la oss si kr. 200.000,-. Personen vi snakker om er som nevnt blakk som en kirkerotte, og ville aldri hatt mulighet for å kjøpe film for så store summer. Dermed vil det være klart at det foreligger rimelig tvil om, for ikke å si at det er motbevist, at personenes nedlasting av film har fortrengt salg i den størrelselsorden rettighetshaverne påstår, vedkommende kan altså ikke dømmes til å betale rettighetshaverne erstatningen de søker, da det ikke foreligger noe reelt tap å erstatte.
Har du selv, som jeg gjorde tidligere, noensinne begått piratkopiering av åndsverk, vil du uten videre se logikken i dette resonnementet. Da jeg piratkopierte musikk lastet jeg ned et veldig stort antall album jeg uansett ikke ville kjøpt. Det å laste ned og samle på mp3-er ble et formål i seg selv, det aller meste av musikken ble ikke engang hørt på en eneste gang. Musikkbransjen tapte veldig lite penger på min piratkopiering, da jeg var arbeidsledig og blakk som en kirkerotte store deler av tiden, sammenlignet med mengden musikk jeg lastet ned ble veldig få salg fortrengt til fordel for nedlasting fra P2P-nettverk. Jeg var, selvfølgelig, et ekstremt eksempel, men jeg overbevist om at det i varierende grad er beskrivende for de aller fleste som piratkopierer. For ordens skyld kan jeg nevne at jeg for lengst har sluttet å piratkopiere musikk. Jeg ser, ironisk nok mine konklusjoner i dette innlegget tatt i betraktning, på piratkopiering som umoralsk, og foretrekker å betale for åndsverkene jeg nyttiggjør meg av.
Gråsoner.
For å vise hvor urimelig en lovgivning rundt åndsverk som ikke tar utgangspunkt i reell, dokumenterbar skade er, vil jeg her ta for meg noen eksempler som enklest kan defineres som gråsoner. Disse er alle hypotetiske eksempler da jeg ikke er kjent med at noen ennå har forsøkt å få erstatning idømt i tilsvarende tilfeller. La oss ta de mest eksteme og hypotetiske først.
Hvis du reiser til Paris og oppsøker Louvre for å ta en kikk på Mona Lisa vil du se skilt som forbyr deg å ta bilder av maleriet. Har du ved å ta bilde av Mona Lisa gjort deg skyldig i å stjele det og og skal dermed idømmes en erstatning i en størrelsesorden hinsides noe noensinne har sett tidligere? Eller skal du betale en erstatning i størrelsesorden av prisen souvernirforretningen tar for bildene av maleriet? Blir det rett å definere ditt fotografi av Mona Lisa som et tapt salg for souvernirforretningen? Eller skal det begrenses til om du tar et bilde av et av bildene souvernirforretnigen frambyr til salg. Hva hvis jeg selger bilder av huset mitt på Internett, og Google publiserer egne bilder av huset på Google Street View. Har Google da gjort seg skyldig i tyveri og skal idømmes å betale meg erstatning for et tapt salg?
For å bevege oss nærmere noe som kunne skjedd i virkeligheten, har en amerikaner som gjennom bruk av proxyserver omgår Spotifys geografiske begrensninger gjort seg skyldig i tyveri av åndsverk i et en-til-en-forhold, og idømmes straff deretter? Eller er jeg som bruker av iTunes geografisk begrensede butikk for film og TV-innhold skyldig i å urettmessig tilegne meg åndsverk, og skal dermed idømmes erstatning i et en-til-en-forhold for innholdet jeg har kjøpt, eventuelt mellomlegget mellom prisen jeg har betalt og utsalgsprisen for hver film i DVD-form i en norsk forretning?
Åndsverkets tilknytning til mediet.
Hvordan rettighetshavernes representanter regner ut det de mener er tapet de lider på grunn av piratkopiering vet jeg ikke. Deres motivasjon tatt i betraktning, går jeg ut fra at de tar utgangspunkt i det enkeltes åndsverks dyreste form i markedet. Et åndsverk levert på DVD er vanligvis langt dyrere enn det samme åndsverket levert i digital form i en nettbutikk eller en tjeneste som Spotify. Skal et tapt beløp estimeres må dette tas i betraktning. Rettighetshaverne argumenterer mot seg selv når det gjelder åndsverkets tilknytning til mediet det leveres gjennom. En typisk påstand er at man ikke betaler for selve mediet, det er retten til å nyttiggjøre seg av selve åndsverket man betaler vederlag for. Det skulle tilsi at en person som har kjøpt et album på CD har kjøpt retten til å nyttiggjøre seg av åndsverket uavhengig av medie, og vedkommende skal da være fri til å laste ned en digital kopi av det samme åndsverket om vedkommende skulle komme i skade for å miste eller ødelegge det analoge mediet. Dette ønsker ikke rettighetshaverne, de tar det for gitt at åndsverket i et slikt tilfelle er uløselig tilknyttet det analoge mediet det opprinnelig ble levert på. Faktisk er de så ekstreme på dette punktet at de, noen steder men ikke overalt, har fått politikerne til å vedta lover som forbyr kopiering av kjøpt åndsverk til annet medie enn det opprinnelige. Blant annet ineholder det amerikanske copyrightloven Digital Millennium Copyright Act et forbud mot å bryte digitale låser på et åndsverksmedie man selv eier. Hvordan dette er i Norge er jeg usikker på, men rettighetshaverne har i det aller minste forsøkt å få en lignende lovgivning gjennom Stortinget. Rettighetshaverne må bestemme seg, er åndsverket uløselig tilknyttet mediet det ble levert på skal deres tapsansalg i det aller minste reflektere dette, eller så må kjøperen av åndsverket tillates å erstatte et tapt eller ødelagt analogt medie med nedlasting av en digital kopi av det samme åndsverket.
Avslutningsvis.
Jeg vil påstå at jeg har lagt fram såpass mye i dette innlegget som gjør at du i det aller minste kan være enig med meg i at ulovlig nedlasting av åndsverk ikke er det samme som et tyveri av en materiell eiendel, og at disse to dermed må behandles på vidt forskjellig måte, i strid med ønskene til rettighetshaverne. Mitt håp er at de som vil selge åndsverk også etter hvert vil se at likheten ikke er så klar som de hevder, eller i det aller minste at politikerne gjør det, og dermed gjennom å nekte dem de lovene de ønsker insentiverer dem til å gå fullt og helt inn for å etablere løsninger for brukervennlig salg på Internett av åndsverk til en rimelig penge. Tjenester som iTunes, Hulu og Netflix viser at det lar seg gjøre å konkurrere mot piratene så lenge tilbudet overgår det piratene kan stille opp med i kvalitet og brukervennlighet, og prisen er akseptabel. Når alt kommer til alt, vi som elsker musikk og film har stort sett råd til å betale for oss, og kunstnerne vil vel som hovedregel at deres arbeid skal krones med våre ørers og øynes oppmerksomhet.
>Er min tid som pirat omsider over?
>I følge NA24 har Microsoft nå lovet at også vi her i Norge skal få kunne streame film og TV gjennom Xbox 360. Dette er en utvikling jeg imøteser med stor glede, ettersom det vil medføre at min tid som pirat vil være over. Jeg vil veldig gjerne betale for underholdningen jeg og min frue bruker timer på hver uke, men til nå har det rett og slett ikke vært mulig på en måte man kan forvente i det 21. århundre.
Nå betinger erfaringene at man utviser en dæsj med sunn skepsis. Det er å forvente at utvalget filmer og TV-serier kommer til å være forsvinnende lite, og det som er vil sannsynligvis være håpløst utdatert. Men jeg velger å la tvilen komme Microsoft og filmbransjen til gode, og gleder meg til å nyte betalte fulle episoder av mine favorittserier.
>Post- og teletilsynet logrer for pengesterke lobbyister
>Post- og teletilsynet har nå, sannsynligvis etter heftig lobbyvirksomhet fra en særinteressegruppe med mye penger, snekret sammen et vedtak om at nettleverandørene må tyste ut sine kunder til “rettighetshavere” som er sultne på andres penger. Det ser dermed ut til at de norske interessegruppene til “rettighetshavere” kommer til å satse på å saksøke enkeltpersoner.
Dette vil kunne regnes som den siste, desperate dødsrallingen til en bransje som er på vei til å dø og vet det. I et moderne, relativt markedsliberalistisk samfunn er det slik det alltid vil være, næringsdrivende som ikke tilpasser seg nye tider og ny teknologi er dømt til undergang. De som selger film og serier er overbevist om at deres bransje egentlig er produksjon og distribusjon av for lengst utdaterte plastbiter. De har dermed til nå forspilt hver eneste mulighet til å nå sine kunder gjennom de teknologiske framskritt de har kunnet, og har overlatt nåtidens og framtidens distribusjonskanaler til de som vil gi bort det de lager gratis. De desperate krampetrekningene kan ikke tolkes som noe annet enn et forsøk på å få ut mest mulig penger av de som kunne ha vært deres beste kunder før de går det endelige nederlag i møte.
Når låvedøra står på vidt gap og hesten har rømt for lengst, oppnår man ingenting ved å slå den, man kan derimot lokke den tilbake med en sukkerbit. Jeg vil på det sterkeste oppfordre dere som mener å være “rettighetshavere” til å snu helt om, og melde dere inn i nåtiden i stedet for å behandle deres kunder som forbrytere. Gi meg en mulighet til å kjøpe torrentfilene, og jeg vil kjøpe dem. Gi meg en mulighet til å streame film- og TV gjennom 360-en eller tjenester som Hulu.com, og jeg vil gjøre det. Jeg kan se på reklame om dere vil, eller så kan jeg faktisk til og med betale for produktene deres. Alt dere trenger å gjøre er å gi meg en mulighet. Det er ikke for sent å snu.
>Hvorfor kopiering ikke er tyveri
>Det er veldig enkelt å definere hva et tyveri er. Såkalt piratkopiering faller desverre for plate- og filmbransjen ikke innenfor denne definisjonen. Nå står The Pirate Bays grunnleggere for retten i Sverige uten at noen reelle forbrytelser har blitt begått.
Hvis jeg kommer inn i butikken din, tar en DVD og går uten å betale, har jeg gjort meg skyldig i tyveri. Du har mistet DVDen og har med det mistet en verdi du ellers ville hatt, dermed har du blitt påført en kostnad på grunn av min handling. Alt dette er enkelt og greit, og viktigst av alt; det kan dokumenteres objektivt. Dermed kan jeg tas og stilles for retten, jeg er en tyv og må gjøre opp for meg.
Det hele blir fort mye vanskeligere når det dreier seg om kopiering av en DVD i stedet for et rent tyveri. Hvis du har kjøpt en DVD i en butikk og jeg kopierer den av deg, har ikke produsenten av DVDen mistet en verdi. Du har betalt for DVDen, ingenting har blitt borte, produsenten har ikke påført noen kostnad. Når produsenten ikke har blitt påført noen kostnad er det altså ingenting for deg eller meg å erstatte. Det har dermed ikke skjedd et tyveri, og verken du eller jeg er en tyv og må gjøre opp for seg. For å gjøre det klarere slenger jeg opp et par lister over ting som er henholdsvis tyveri og ikke tyveri.
Disse handlingene er å definere som tyverier:
- Å ta en DVD i en butikk uten å betale.
- Å ta med seg Britneys Hit Me Baby One More Time fra Platekompaniet uten å betale.
- Å spise på en restaurant uten å betale.
- Å hente seg en iPod i en butikk uten å betale.
Disse handlingene er ikke å definere som tyverier:
- Å kopiere en film.
- Å synge Britneys Hit Me Baby One More Time i dusjen.
- Å kopiere restaurantmat på eget kjøkken.
- Å lage en mp3-spiller som ser ut som en iPod.
Selve kjernen i å definere noe som et tyveri er altså at et tyveri er å fjerne en knapp vare uten tillatelse, slik at det medfører en kostnad for den egentlige eieren. Og like viktig er det at kostnaden må være reell og objektivt dokumenterbar.
Når det føres saker mot folk som har begått, eller som i dette tilfellet medvirket til kopiering, så kan ikke anklageren på noen som helst vise til noen objektivt dokumenterbar kostnad for den “bestjålne”. Hvis jeg kopierer en film ved hjelp av The Pirate Bay kan man kun vise til et potensielt tap for produsenten av filmen, for tapet er kun reelt om jeg ellers ville ha betalt for å se den. Muligheten for at jeg hadde valgt å ikke se filmen om det var umulig å kopiere den er alene nok til å fjerne alle prinsipielle grunner til å kalle min kopiering et tyveri.
Om dette så skal kunne kalles et tyveri vil alle andre former for potensielle tap også måtte anses som tyveri. Den tidligere nevnte kopieringen av restaurantmat på eget kjøkken vil i så fall være et potensielt tap, i og med at det er mulig at den som forsøker å lage den samme maten i stedet ville kjøpt den på restauranten om det ikke var mulig å kopiere den på kjøkkenet. En hver forretning ville også kunne saksøke sine konkurrenter for hvert salg konkurrentene gjør, rett og slett fordi at hvert salg hos konkurrenten er et potensielt tap for forretningen. Om ikke konkurrenten var der er det veldig mulig at kunden ville valgt forretningen i stedet. Man kan ikke bruke slik logikk for å straffe folk for tyveri, ei heller kan man dermed bruke slik logikk for å straffe medskyldige.
Hvordan kan en så sikre at kunstnere og bransjefolk får betalt for sitt arbeid? Som alltid, det frie markedet er løsningen. Når en filmprodusent selger en film til en kunde etablerer de et forbund. De har en forretningsforbindelse, en forbindelse som reguleres gjennom en avtale; en kontrakt. Kontrakten regulerer alle detaljer Det er i dette forholdet vi finner den eneste muligheten for filmprodusenten til å påvirke kunden til å ikke kopiere filmen til andre. Hvis kunden har gått med på en kontraktbetingelse som sier at vedkommende ikke skal kopiere filmen til andre, så er han skyldig i kontraktsbrudd om han gjør dette. Han vil dermed måtte stå ansvarlig for kontraktsbruddet på det vis som er avtalt i kontrakten. Enkelt, greit og veldig funksjonelt. De som lager film og musikk får sin beskyttelse og ingen uskyldige bestefedre kan bli saksøkt for absurde summer.
NRK3 satser hardt og ungt
Den nye NRK-kanalen NRK3 satser hardt og ungt, med serier som den glitrende "The Wire". Nå skal i det minste vi dødelige tvinges med våpen i hånd til å betale for kvalitet.
Meeen, jeg har et bedre forslag: Kan vi ikke gi beng i NRK, kutte tvangsbetalingen, og så kan film- og TV-selskapene være så forferdelig smarte at de selger oss seriene vi vil se direkte til oss over nett når vi vil se dem? I et åpent format slik at til og med vi som bruker Linux kan være med på moroa? Kom igjen, dere veit at markedet er der, torrents står for brorparten av trafikken på nett for tia. Det går an å bruke moderne teknologi for å tjene penger vet dere, man trenger ikke kun satse på å gjøre sine potensielle kunder til fiender, vel?