rabiatius

Jeg hengte meg i går på en på en diskusjon Twitter om assistentlæreren som prøvde tvinge noen muslimske elever til å klappe en gris, og ble truet med politianmeldelse. For å illustrere et poeng overfor en kvinnelig, muslimsk journalist, om at muslimer gjennom sin religiøse praksis gjør seg selv fremmede i samfunnet ved slike særheter, fortalte jeg om da fruen og jeg nylig spankulerte fra Oslo S til Bussterminalen med vår ekstremt ufarlige lille mops, og med det skapte panikkstemning blant en rekke muslimske barn, og noen voksne, vi møtte på vår vei.

De nøyaktige ordene jeg brukte var: - Nuvel. Når vi er ute med bikkja, og treffer muslimske damer pakka inn som spesialaffall [sic], med unger som blir helt ville av panikk i blikket når de ser mopsen vår, er ikke min første tanke “Dere er akkurat som oss!”.

“Innpakket som spesialavfall” var i dette tilfellet mulig å tolke på to måter, enten som en beskrivelse av noe som er pakket godt inn, eller som en sammenligning av muslimske kvinner med avfall. Intensjonen med budskapet var selvfølgelig å beskrive noe som er godt innpakket. Den andre tolkningen hadde ikke engang slått meg da jeg skrev ordene. At jeg skulle kalle muslimske kvinner for avfall er for meg så absurd å se for seg at jeg ikke engang tenkte på det som en mulig tolkning. Men, det var den tolkningen min motdebattant gjorde av utsagnet mitt. Det var hån. Respektløst. Over streken. Selv ikke engang en forklaring av hva jeg egentlig mente hjalp, min motdebattant trakk seg fra ordvekslingen, og avfølget meg på Twitter. På grunn av en misforståelse. På grunn av at noe jeg skrev ble tolket i verst tenkelige mening, selv etter at jeg forsøkte å oppklare misforståelsen.

Dette er selvfølgelig en liten fillesak. At noen ikke vil diskutere med meg er helt greit. At noen vil avfølge meg på Twitter er også helt uproblematisk. Men, denne lille hendelsen er imidlertid også som et destillat av ett av hindrene for en nogenlunde saklig debatt om islam og muslimer i dagens Norge, og derfor blir den interessant å blogge om; demoniseringen av de med feil meninger. Mener du ikke riktig er skrittet over til karaktermorderiske ord som islamofobi, respektløs, rasisme, fremmedfrykt veldig kort for ens meningsmotstandere. Man skal være veldig forsiktig med hva man sier om islam i dagens hysteriske debattklima, om man ikke ønsker å bli diagnostisert som spedalsk.

Et annet, og veldig ekstremt, tilfelle av dette har jeg støtt på i noen debatter om Mohammedkarikaturene med en ellers trivelig og fornuftig Klassekampenjournalist. Vedkommende har forklart meg flere ganger, eksplisitt, at intensjonen med karikaturene, altså hva de som lagde og publiserte dem egentlig mente er helt irrelevant. De er rasistiske allikevel. Fordi noen har subjektivt tolket dem dithen.

Dialog er et av de mest brukte buzzwords blant De gode i vårt samfunn. Men dialog innebærer også at man gir sin dialogpartner the benefit of the doubt. At man ikke hopper rett på den verst tenkelige mening i ens dialogpartners budskap, at man prøver å sette seg inn i hva ens dialogpartner forsøker å si, og ikke klamrer seg til ens egen misoppfatning av utsagn. Gjør man det kan det aldri bli noen dialog, og vi vil aldri komme oss videre fra skyttergravskrigen.

Det jeg forsøkte å si var at jeg opplever muslimer som fremmede, som veldig annerledes meg. Jeg er en etnisk norsk nordmann, født og oppvokst i Norge. Et land der det overveldende flertall av befolkningen er veldig lite religiøse av seg. For en tid tilbake så jeg en undersøkelse som viste at så få som ca. 30% av de spurte ville karakterisere seg som religiøse. Den jevne nordmann i gata er, sannsynligvis, agnostiker eller har en veldig begrenset tro på den lutherske kristne gud, eller et noe der ute, ett eller annet sted, og går kanskje i kirken på maks et par-tre ganger i året, på julaften og i vielser, begravelser og lignende . Jeg vil påstå at for de aller fleste av oss er virkelig religiøsitet, religiøs tro så sterk at den går ut over en slik ullen, personlig greie, noe fremmed. De fleste av oss er vokst opp med forskjellige små religiøse grupper, som Jehovas vitner, Smiths venner, eller andre sterkt troende grupperinger rundt oss. Men de har alltid vært på en armlengdes avstand. De har alltid være annerledes og forskjellige fra oss andre.

Mainstream islam er annerledes enn mainstream kristendom i Norge, og minner mer om disse små, sterkt religiøse grupperingene. Bønn fem ganger om dagen, religiøs klesdrakt, avholdenhet,  kjønnssegregering, forskjellige grader av villet segregering fra samfunnet rundt. Jeg sier ikke at alle muslimer passer inn under disse karakteristika, men mange gjør det. Ikke be meg tallfeste mange, det er et vagt uttrykk jeg bruker for å beskrive mitt inntrykk av situasjonen, heller enn å være en nøyaktig, tallfestet beskrivelse av virkeligheten. Men som eksempel kan jeg trekke fram at det sikkert skal godt gjøres å finne en moske i Oslo der menn og kvinner ber side ved side.

Det er min påstand at den jevne nordmann i gata har et noe anstrengt forhold til sterk religiøs tro. Vær så snill og ikke krev tallfesting og dokumentasjon, vi er fortsatt på denne uttrykk-for-inntrykk-greia, som man i blant kan bruke heller enn kalde, harde tall for å drøfte ting mer generelt. Man har et anstrengt forhold til sterk religiøs tro fordi det er annerledes. Det er andre sosiale koder som gjelder, et gap i kulturell tilhørighet som er veldig vanskelig å skritte over. Og, helt ærlig, en del av dette er et gap jeg ikke har noe lyst til å skritte over. Man blir vant til å ha folk som er annerledes rundt seg, men det er enkelte ting jeg ikke har noe lyst til å bli vant til, fordi jeg synes de er veldig uheldige og skumle.

Jeg vil ikke bli vant til at små barn løper i panikk når jeg går forbi dem med min ekstremt ufarlige mops, fordi foreldrene deres har lært dem at hunder er urene, jeg vil ikke bli vant til kjønssegregering, jeg vil ikke bli vant til at kvinner skal dekkes til, jeg vil ikke bli vant til irrasjonelle religiøse påbud om dette og hint. For jeg liker det ikke. Jeg er ikke glad i organisert religion, spesielt ikke religioner som krever blind tro og underkastelse, som legger begrensninger på den troendes livsutfoldelse på irrasjonelt vis, som for meg ikke ser ut som annet enn et middel for å gjøre de troende lettere å kontrollere. Og lignende syn som dette er det veldig mange nordmenn som har. Vi har gjennom historien sett for mange eksempler på hvor mye galt som kan komme av slik sterk religiøs tro, og nærer derfor en sunn, narturlig skepsis til slikt. De som har lest litt på denne bloggen vet at jeg skriker og bærer meg når noen vil begrense religionsfriheten med lov og makt i hånd, som f.eks. burka- og minaretforbud, men det betyr ikke at jeg på noen måte skal være forpliktet til å like burkaer.

For meg er islam fremmed. Og det vil islam fortsette å være for meg og veldig mange andre. Som sagt er det også en del ting med islam og muslimsk praksis jeg ikke liker. Allikevel er jeg ikke noe dårlig menneske på grunn av det. Jeg er ikke islamofob eller rasist. Jeg lider ikke av fremmedfrykt. Jeg, og mine meninger, kan ikke på noen som helst måte kobles til Anders Behring Breivik noe mer enn en random muslim kan kobles til Osama Bin Laden.  Å se på folk som er veldig annerledes en selv som fremmede er ikke noe farlig eller skummelt. Man kan helt fint sameksistere i harmoni så lenge man følger Kardemommeloven. Vi må komme oss bort fra denne avfeielsen av folk som ikke omfavner islam og muslimer med åpne armer som tankeforbrytere og spedalske, ellers vil slike som meg bare bli mer distansert fra de politisk korrekt og muslimene. Jeg kan godt drikke te med en muslimsk familie om noen absolutt vil at jeg skal gjøre det, jeg spiser lønsj med en muslim hver eneste dag uten å ha tatt nevneverdig skade av det, om det hjelper, bare ikke demoniser meg. Prøv med litt åpenhet, toleranse, empati og dialog i stedet. Så kanskje vi får et bedre og mer harmonisk samfunn til slutt.

Sagt om dette innlegget:
- Det er raka rør. Spesialavfall er spesialavfall. (Henrik Lunde).