rabiatius

Det er bare å innse det, den såkalte trusselvideoen inneholder ikke en eneste trussel. Vi må bare finne leve med det, finne oss i det, og omtale den på ærlig vis. Det er en kjip video, den vekker assosiasjoner til videoer laget av ekte terorister, som skjærer ekte hoder av ekte mennesker, men denne videoen er IKKE en trusselvideo. Jeg har sett den, den inneholder en lang rekke ønsker om at Allah skal gjøre dette og hint med en lang rekke mennesker. Men det er ikke en trussel å se!

Så hvorfor omtaler våre elskede medier videoen som trusselvideoen?

Det som skjer her, er det samme som skjedde i Plumbosaken, ambulansesaken, Timbuktusaken osv. osv. ad infinitum. Rasisme ble oppfattet, dermed var det som skjedde rasistisk. Ingen dypere analayse av det som hendte var nødvendig, det subjektive førsteinntrykk er datagrunnlag nok. Noen oppfatter videoen som truende, dermed er videoen en trusselvideo. Men, egentlig er den jo ikke det.

Jeg ønsker at de som lagde denne videoen skal falle ned en trapp og brekke ryggen. Det er ikke en trussel det heller. Om man ønsker kan man lese inn i setningen at jeg har tenkt å dytte noen ned en trapp så de brekker ryggen, men den lesningen har intet med det jeg virkelig skrev, eller det jeg virkelig mente med det jeg virkelig skrev, å gjøre.

Etniske, norske, hvite nordmann fra majoriteten, frykt ikke! Dagen har kommet da en vår elskede sjefsinkludator Audun Lysbakken har lagt fram en endelig liste over hvilke ord man kan bruke uten å være etnosentrisk, fremmedfryktig, diskriminerende eller bevisst eller ubevisst rasist. I dagens Dagsnytt 18 ga han oss noen eksempler på DOs and DON’Ts, for å framstå som en inkluderende, moralsk høyverdig del av Det Nye Vi.

Man skal for eksempel ikke bruke ord som fremmedkulturell, for å benevne noe som fremmed er visst det samme som å si at det er noe galt med det. Pussig. Og så jeg som trodde at ordet fremmed kun var en benevnelse på noe som ikke er godt kjent. Da fruen og jeg var i USA for noen år tilbake, slo det meg at kulturen der var overraskende fremmed selv om jeg har vokst opp med den klistret til trommehinnene og netthinnene fra jeg var liten. Jeg la merke til sosiale koder som for meg var ukjente og uvante, og det eneste ordet jeg fant til å beskrive den følelsen med var at de var fremmed for meg. Var det rasistisk av meg? Eller ville det kun vært rasistisk om jeg var i et land med en majoritetsbefolkning med litt brunere hud enn meg? Eller må det være et flertall av muslimer før å omtale noe som  fremmed “sender feil signaler”, som Lysbakken så treffende sa det. Problemet må vel ligge i at man vanligvis ikke omtaler amerikanere som fremmedkulturelle. Kanskje man skal begynne med det, da, og så omtale de med enda litt mer fremmed kultur som enda-litt-mere-fremmed-kulturelle-enn-de-fremmedkulturelle? Eller er det kanskje dbbelt så “uheldig”?

Et annet ord han ikke er særlig begeistret for er ordet norskpakistaner. Når Lysbakken hører ordet norskpakistaner hører han “mer pakistaner enn nordmann”. Pussig. For når jeg sier norskpakistaner mener jeg ikke “mer pakistaner enn nordmann”, jeg mener noe slikt som “norsk person med pakistanske aner, enten første- eller andregenerasjons innvandrer”. Puh, takk og pris, der visste jeg å begrense meg før jeg plumpet ut i det og skrev et annet begrep som Lysbakken mener “sender uheldige signaler”, nemlig tredjegenerasjons innvandrer. Det var nære på, men jeg reddet meg med et nødskrik. Men, tilbake til norskpakistaner. Når Lysbakken hører dette ordet hører han altså “mer pakistaner enn nordmann”. Men, som skrevet, når jeg bruker dette begrepet mener jeg ikke det Lysbakken mener at jeg mener. Jeg mener, som jeg skrev, noe helt annet. Noe mye mindre uheldig.  Men bryr Lysbakken seg om det? Bryr han seg om hvilken intensjon, hvilken mening, som ligger bak bruken av disse veldig dagligdagse ordene han har bestemt seg for at “sender uheldige signaler”? Nei, Det Nye Vi er visst ikke et vi som bestreber seg på å høre etter hva folk egentlig sier, hva de egentlig mener. Det Nye Vi er visst så lite inkluderende at man ekskluderes fra det om man ikke bruker de ordene Lysbakken har fått for seg at ikke “sender uheldige signaler”. Inkludering, kommunikasjon og dialog er det aller fineste i hele verden, så lenge man slipper å drive med det selv.

Men, begrepet norskpakistaner eller kanskje pakistansknordmann, eller inkludert-og-integrert-norsk-nordmann-fra-Norge-med-fysiske-karakteristika-og-genetisk-slektskap-inspirert-av-den-likeverdige-nasjonen-Pakistan, eller hvilket ord man nå enn skal bruke, inneholder i det aller minste ordet norsk. Under negerdebatten som raste for en stund siden, ble det fra diverse folk som tydeligvis har definisjonsrett, som African Youth In Norway, bestemt at man i stedet for ordet neger skulle bruke ordet afrikaner. Ok, hvis norskpakistaner er diskriminerende eller rasistisk eller fremmedfryktig eller hva faen nå det er for noe, fordi ordet pakistaner kommer etter ordet norsk, hva i alle dager skal man da kalle ordet afrikaner som ikke engang har ordet norsk i seg? Hverken foran eller bak? Hvor lang tid skal det gå før ordet afrikaner plutselig er på fy-listen? Ved nærmere ettertanke bruker vi jo allerede nordafrikaner om folk med opprinnelse fra Afrika nord for Sahara, hvis trekk har historisk opprinnelse på den Arabiske halvøy. Hvis vi kaller negre for afrikanere vil vel det si at det er ånkli afrikanere, og at nordafrikanere ikke er bra nok afrikanere, bare halvveis lissom? Skal ikke de få lov til å være afrikanere de også? Negre har jo trekk med opprinnelse i Afrika sør for Sahara, så da bør vi vel kalle dem sørafrikanere? Men… Sørafrika er jo et land… det blir jo ikke riktig det heller. En norsk nordmann fra Norge hvis foreldre innvandret fra Zimbabwe kan man jo ikke kalle sørafrikaner, særlig ikke med tanke på all rasismen mot folk fra nabolandene som råder i Sør-Afrika? Dette begynner å bli ekstremt komplisert!

Det er på tide å slutte med denne sinnssvake saneringen av språket, og heller bry seg mer om hva folk faktisk sier. Hvis dette fortsetter kommer det i beste fall til å ende med berøringsangst, altså at man unngår disse ekstremt følsomme gruppene slik at man ikke skal risikere å si noe feil. I verste fall ender det opp med vekst i reinspikka rasisme. Det man i hvert fall IKKE oppnår er inkludering eller integrering, hva nå enn det måtte være for noe.

Når en person bruker overveldende vold mot en annen, er det et overfall. Når to personer bruker vold mot hverandre i en mer jevnbyrdig situasjon, er det en slåsskamp. Når en person dreper en annen person, er det drap. Klare ord, med klar betydning. Ordene tjener en bestemt hensikt, de er beskrivende, vi er stort sett enige om hva de betyr.

Ordet krig er også et ord med en helt bestemt betydning. Det beskriver en tilstand der stater bruker militære midler mot hverandre. Bruker grupper innenfor en stats grenser militære midler mot hverandre, enten stat mot annen gruppe, eller andre grupper mot hverandre, er det borgerkrig.

De er ingen tvil om hva disse ordene betyr, hva de beskriver. Ordene, språket, tjener oss. De setter oss i stand til å beskrive verden rundt oss på en meningsfylt måte. I midlertid har vi havnet i en situasjon der våre angivelige tjenere, makthaverne, prøver å ta eierskap over ordet krig, og tømme det for den meningen det til nå har hatt. De bruker juridiske spissfindigheter i et forsøk på å viske ut vår mulighet til å kommunisere på en meningsfylt måte om hva våre angivelige tjenere nå er i ferd med å gjøre på våre vegne.

Ordet krig er nå verdiløst. Staten kan nå bruke militære virkemidler mot andre stater uten å bruke dette viktige og betydningsfulle ordet for å beskrive hva de gjør. Det vi til nå har kalt krig har vært en ekstrem unntakssituasjon, men har nå blitt til noe annet, mindre betydningsfullt, noe som gir et inntrykk av å være mindre farlig og alvorlig. Volden blir mer hverdagslig, enklere å ty til.

Så la oss fjerne ordet krig fra ordboka. La oss i samme slengen erstatte overfall, slåsskamp, drap og borgerkrig med snillere, mer hverdagslige ord som reduserer graden av alvorlighet de signaliserer. La oss gjøre dem om fra ekstreme unntak til kun nok et “verktøy” i “verktøykassa”, slik at vi står friere til å bruke vold mot hverandre.

>I går rotet jeg meg igjen opp i en negerdebatt på Twitter. Mine motparter mener at ordet neger er rasistisk, at det støter negre, at man derfor ikke skal bruke det. Jeg mener at ordet ikke nødvendigvis er rasistisk, at det er et nøytralt ord som defineres av konteksten og budskapet. Mine motparter mener at det ikke spiller noen rolle hvilken mening ordet gis av en ytrings budskap, at man uansett skal ta hensyn til negrenes støtte følelser. Jeg på min side støtes av at jeg og språket mitt, det er tross alt en del av meg og min identitet, urettmessig tillegges negative, til og med rasistiske egenskaper.

Så, en utfordring til deg som er enig med mine motparter:

1. Hvem sine støtte følelser skal tas hensyn til i dette tilfellet.
2. På hvilket grunnlag fatter du din beslutning, ligger det et prinsipp bak, eller er det mer vilkårlig?

>Den svenske komikeren Marika Carlsson har snublet ned i et interessant heksebål. Hun har laget en forestilling der hun forteller om sin egen oppvekst og sitt eget liv, som hun har kalt En negers uppväkst. It’s funny because it’s true, hun er nemlig neger selv, og noen kranglefanter har anmeldt henne for häts mot folkgrupp fordi hun har brukt ordet neger i forestillingens tittel.

En Facebookmail hun har gjengitt på bloggen sin gir oss et lite dypdykk inn i mentaliteten til de såkalte antirasistene som står bak slik konfliktskaping. I Norge har vi SOS Rasisme. De skaper konflikter og oppdager rasisme bak hver busk fordi organisasjonens ledelse består av ekstreme kommunister hvis agenda ikke egentlig involverer å stoppe rasisme. Den er derimot å gjøre ungdom sinna for å rekruttere og på sikt lage revolusjon. En slik agenda er det ingen grunn til å tro at denne mailskriveren har, hvilket får meg til å undre. Hva er det hun egentlig vil oppnå?

Som afrosvensk själv, som utsatts för rasism för att min mamma är mörkhyad, och som en person som arbetar med att få unga människor att inse att n-ordet har sina rötter i slavhandeln och få dem att sluta anv. det om sig själva och mot andra, är jag bestört, besviken och tycker det är en tragedi att du valt att göra dig rolig på andras bekostnad.

Mailskriveren ser ut til å være et godt menneske med velutviklet sosial samvittighet, og prøver på sin måte å gjøre verden bedre ved å delta i et prosjekt som vil skape forfattere av unge afrosvensker. Men, hun forsøker også å få de samme unge afrosvenskene til å innse at det er noe galt med ordet neger. Hun vil skape skyld og skam i en bunke kids som i sin oppvekst sannsynligvis har møtt verbal trakassering, og kanskje til og med vold, kun pga. deres hudfarge, fordi de bruker et ord hun selv kun kan se i et perspektiv av en tid som var forbi for hundrevis av år siden. Hvorfor gjør hun dette? Hun går inn i en situasjon der det ikke er noe problem, og skaper et problem for folk som sannsynligvis har møtt mer enn nok av problemer fra før. Er ikke det ganske dårlig gjort?

Jeg drømmer om en tid der folk fokuserer mer på betydningen av hva folk faktisk sier til hverandre i stedet for å henge seg opp i hvilke ord som brukes. Det er derfor negerdebatten interesserer meg, nettopp fordi den handler om å tillegge et helt nøytralt ord den verst tenkelige mening uansett hva et budskaps avsender måtte mene med sin kommunikasjon. Et problem skapes der intet problem finnes. Resultatet er det motsatte av hva som kanskje er den egentlige motivasjonen, alt man oppnår er å skape en unødvendig konflikt som ikke engang dreier seg om det virkelige problemet man mener å kjempe mot, nemlig ordentlig rasisme.

Den vanlige mannen og kvinnen i gata bruker fortsatt ord som neger og sigøyner. Det er kun i det venstreintellektuelle ekkkokammeret at man ikke lenger bruker slike ord. Om så alle hadde slutte å bruke disse ordene ville det ikke gjort noen forskjell, da ville de samme menneskene som nå skriker om ordet neger lagd problemer av de ordene de nå krever at vi skal bruke.

Sigøynerne er deppa over å bli kalt sigøynere, og vil heller at man skal kalle dem rom-folket. De Gode Hensikters Riddere synes dette er helt strålende, da ordet sigøyner forbindes med så mye negativt.

Selv ser jeg ikke noe problem i å bytte ut begrepet, men jeg er nødt til å kommentere De Gode Hensikters Ridderes merkelige utspill.

Grunnen til at ordet sigøyner forbindes med så mye negativt, er at man forbinder selve sigøynerne med mye negativt. Vi snakker her om en folkegruppe som ikke noensinne engang har fått et eneste barn gjennom grunnskolen. En folkegruppe som lever på trygd, sosialstønad og kriminalitet. En folkegruppe hvis feider fører til hevntokt med kniver og skytevåpen på åpen gate. Er det noe som må forandres for at sigøynerne ikke skal forbindes med negativ atferd, så er det sigøynerne selv.

Om begrepsbruken er det eneste som forandrer seg, vil det ta ekstremt kort tid før begrepet rom-folket har fått de samme negative assosiasjoner som ordet sigøyner. Og hva så? Skal vi skrive om ordbøkene igjen, med håp om at det denne gangen vil få en magisk effekt?

Jeg vil gjerne bli kvitt ordet "avhengig" i de fleste av dets
bruksområder, og det så fort som mulig. Et menneske er avhengig
av vann, mat og luft. Får vi ikke disse tre dør vi på oss, vi er altså
avhengig av å innta dem. Vi kan ikke klare oss uten om vi ønsker å
fortsette vår eksistens. 

Vi blir derimot ikke avhengig av
nettpoker, spilleautomater, heroin eller World of Warcraft. De kan vi misbruke. Ingen har
noensinne gått bort som følge av å ikke innta eller utføre det
vedkommende misbruker. Om vedkommende hadde gjort det ville
vedkommende vært avhengig av det, altså ikke hatt noe annet valg enn å
innta/utføre det.

Hvorfor er denne distinksjonen viktig? Mest av alt for å
bemyndige de som har tilvent seg en selvdestruktiv livsstil. Når vi
kaller en junkie "avhengig" sender vi vedkommende et signal om at han
ikke kan klare seg uten heroin. Vi reduserer et autonomt, fritt
menneske til en slaves status, og  fjerner totalt vedkommendes eget
ansvar for sitt liv. Å titulere en junkie som "avhengig" gir
kredibilitet til nevnte junkies utallige bortforklaringer, det bolverk
av livsløgner han bruker til å holde seg selv tilbake.

Skal vi
kunne hjelpe folk som sliter med selvdestruktive vaner med å kvitte seg
med dem kan vi ikke tape kampen med ord, før den har blitt utkjempet. En slik
person har ikke behov for nederlagsdommer, han eller hun har behov for
de ordene som stiller vedkommende til ansvar for sitt eget liv, sin
egen helse og sin egen økonomi.

På Document dukket det opp en artig historie i dag. I 1989 innførte Nederlands lokale Politisk Korrekte Språkpoliti ordet allochtoon for innvandrer, som erstatning for alle ord de mente hadde negativ ballast. Nå har det samme PK-politiet bestemt seg for at ordet de selv fant opp er negativt og må byttes ut med noe annet.

Er det ikke søtt? Skal vi fortsette ned den leia her i Norge, eller skal vi bare bestemme oss for at det i de aller fleste tilfeller er hva man kommuniserer, og ikke hvilke ord man bruker, som bestemmer betydningen av hva man sier?

Kilde