Arkiv
>Forslag til merkeordning for politikeres falske leserinnlegg og taler.
>I disse dager da den ene merkeordningen etter den andre ser ut til å være de kreativitetsløse maktsykes løsning på hvert minste problem, reelt eller ikke, har jeg selv kommet på en merkeordning jeg endelig kan si at jeg ville stå helhjertet bak.
Våre kjære folkevalgte snakker så ofte de kan om hvordan de jobber for fellesskapet, har mandat fra folket, og lignende festtaleklisjéer. Det de ikke er like ivrige etter å fortelle oss er at det står sterke interesser bak disse politikerne, og binder dem opp i sitt daglige virke. En politiker har ikke nødvendigvis oppnådd posisjon og innflytelse kun på grunn av vedkommendes godhet og offervilje for folket. Innad i partiene er det fraksjoner og som stadig kjemper mot hverandre, og stiller hver sine kandidater som de samler seg bak. I tillegg er det mange eksterne pressgrupper som jobber for og mot forskjellige kandidater til verv og stillinger. Det beste eksempelet på dette er kanskje det korrupte gangbanget mellom Arbeiderpartiet og LO. Politikere som trer ut av politikken har en tendes til å få fete jobber som lobbyister, for ikke å snakke om jobber som Fylkesmann, lederstillinger statlige bedrifter/bryåkratier og diverse organisasjoner som lever av skattebetalernes penger, samt FN, WHO, Europarådet og lignende overnasjonale organer. Det er altså en haug med interesser som møtes rundt trauet fylt til randen med skattebetalernes penger. Og politikere, de er mennesker de også, akkurat som du og jeg, selv om de titt og ofte framhever sin egen moralske fortreffelighet i mediene, og fordømmer sine motstanderes kamp for eksterne interesser.
Min favorittmerkeordning ville å stemple hver politiker i panna med hvilke interesser de tjener. Men det er jo selvfølgelig ikke særlig realistisk. En merking av talers og avisinnleggs virkelige forfattere, bør derimot være mulig. Vi har tidligere sett hvordan det ikke er direkte uvanlig at politikere mottar ferdige dokumenter fra lobbyister, som de skriver sitt eget navn under (i fall de er i stand til det, de av dem som ikke engang kan skrive sitt eget navn får en politisk rådgiver til å gjøre det), og sender dem til aviser som egenforfattede leserinnlegg. Slike innlegg bør merkes med en sigarettpakkeadvarselstor boks med “ADVARSEL: DETTE AVISINNLEGG ER SKREVET AV [LOBBYISTS NAVN] PÅ OPPDRAG FOR [NAVN PÅ SÆRINTERESSEGRUPPE]“. Likeledes, før og etter hver politiske tale bør en fjongt utseende town crier som roper “Hear ye, hear ye! Denne tale er skrevet av [Taleskrivers navn], en person som førvrig er ansatt på skattebetalernes regning for kr. 832.000,- per år!“.
En slik ordning ville kanskje ikke bragt mer ærlighet inn i politikken. Men, den ville i det aller minste hindret politikerne å begå særlig mye ugagn, da de ville bruke all sin tid på å prøve å skrive forståelige setninger til avisinnlegg og taler. Og det ville jo vært noe bare det.
>Individene som insisterer på å være "minoritet"
>
Nok en gang er minoritetenes selvgestaltede forkjempere ute i media og mener meninger om minoriteter. For ikke lenge siden var det det potensielt minoritetsløse blendahvite Stortinget som var i fokuset, nå om dagen er det spesialbehandling av minoriteter slik at også de kan få bli politifolk. Det eneste ingen av dem sier er at minoritetene egentlig er unike individer.
I den britiske TV-serien Little Britain finner vi den kostelige karakteren Daffyd, the only gay in the village. Daffyd har alltid på seg martyrbuksene, som alltid er stereotyp skinnende PVC, og beklager seg i dramatiske vendinger om hvor forferdelig det er å være den eneste homsen i landsbyen. Når andre beroliger ham med at de selv er homser, eller at det fins andre homser i landsbyen, setter Daffyd seg på bakbeina og finner den ene unnskyldning dårligere enn den andre for å fortsette å kalle seg den eneste homsen i landsbyen. Daffyd er den fødte minoritet, en person som finner sitt formål og sin identitet i det å være annerledes, og lengter etter å hundses av majoriteten. For å opprettholde sin status som minoritet bygger han opp et fiendebilde av majoriteten, og forsterker og gir kunstig liv til alle stereotyper han mener majoriteten tillegger ham. Hvert møte med Daffyd i serien viser at han når som helst kunne levd som en åpen, fri, integrert og likeverdig homofil mann blant en vennligsinnet heterofil majoritet. Det er kun han selv som opprettholder annerledesheten og stereotypene. Så lenge Daffyd tviholder på sin status som kuet minoritet vil han aldri noesinne kunne bli noe annet.
Vi har våre egne Daffyder her i Norge, de kommer som medlemmer av minoritetene hvis rettigheter de hevder å kjempe for, eller de er velmenende utenforstående i offentlig administrasjon, organisasjonsliv eller politiske partier. Gang på gang dukker disse selvutnevnte talspersonene opp og reduserer tusenvis av mennesker som aldri noensinne har gitt dem noe mandat til medlemmer av den konstruerte homogene gruppen minoritet. Dobbelkommunikasjonen disse anmasende menerne presenterer er uovertruffen. Alle som tillegger minoriteter negative egenskaper, som større sannsynlighet for å være kriminelle eller negative holdninger til homofile, blir fort satt på plass og får forklart at disse menneskene ikke er en homogen gruppe men individer. Så, i neste debattprogram på TV dukker de samme menerne opp og omtaler de samme minoritetene som ensartede grupper som må tas spesielle hensyn til på gruppebasis.
Et av de aller verste eksemplene jeg har sett er den patetiske debatten rundt de grusomme utsiktene til å få et fullstendig blendahvitt Storting. Den ene meneren etter den andre gnagde seg ut av treverket og gravde seg fram fra under steinene sine for å mene noe om at minoritetene selvfølgelig måtte representeres på Stortinget. Det virket i en ukes tid som om det var om å gjøre å få en hvilken som helst brun person til å sitte på en stol inne på Stortinget etter valget. Hvem han eller hun var spilte ingen rolle, ei heller hvilke meninger vedkommende satt inne med, eller hvilke saker vedkommende ville jobbe for eller mot, det man ville ha inn på Stortinget var ikke en person, et individ, men en funksjon av intet mer enn sin hudfarge. Ingen av disse menerne kunne noensinne forklare hvordan en sterkt religiøs afghaner, en kommunist fra Iran og en egypter utdannet ved et amerikansk universitet skulle kunne representere hverandre på noen som helst måte. Det holder ikke at de er litt like utenpå når de er helt forskjellige på innsiden!
De velmenende debattantene som deltok i Blendahvittgsaken ser sannsynligvis på seg selv som gode mennesker som kjemper heltemodig for folk som er annerledes og derfor har det vanskelig. Men ved å insistere på minoritetens annerledeshet gjør de intet annet enn å tviholde på den samme annerledesheten, og faktisk opptre som hindre for individene de reduserer til viljeløse og stakkarslige medemmer av en ensartet gruppe undertrykte. De maler et bilde av medlemmene av minoriteter som ikke like gode og sterke som oss som utgjør majoriteten, og gjør det med det slik at minoritetsmedlemmene aldri noensinne kan ses på som noe annet. Hvordan skal man kunne ha tillit til evnene og kompetansen til en person som ikke klarer noe selv og alltid må dyttes fram med tiltak og særregler? – Den dagen man ser bort fra hudfarge, når man slutter å ha særkrav som kvotering og alt slikt, da nærmer vi oss, sa FrPs Mazyar Keshvari til Klassekampen. Keshvari er en mann jeg har mye respekt for selv om han tar grådig feil på veldig mange områder. Han krever sin rett til å bli sett på som et individ som kan, vil og har sin egen styrke, ikke som et offer som alltid må kvoteres opp og fram av nedlatende omsorgsgivere for å ha noen sjanse.
Står sosialistene virkelig på de fattiges side?
Jeg sendte mailen under til SV, i og med at det er de som er det partiet i Regjering og på Storting i dag som mener mest at de står på de fattiges side. Mailen fikk jeg selvfølgelig IKKE NOE svar på. Jeg sendte den deretter til SVs finansminister Kristin Halvorsen, og poengterte at jeg ikke hadde fått svar på den fra SV, heller ikke fra den kanten ble jeg beæret med et svar på min undring. Mailen lyder slik:
"Jeg har nå hatt kemneren på nakken en stund etter at de bestemte seg
for at jeg betalte for lite skatt i fjor. Da jeg ikke er en veldig
bemidlet mann har jeg forsøkt å forhandle med dem om en fornuftig måte
å løse problemet på, men har kun blitt møtt med trusler og krav. Som
kreditor å regne er staten Norges mest
aggressive og kompromissløse, og det rimer ikke helt med at dere som
regjeringsparti med flertall på Stortinget bak dere liksom skal stå på
de fattiges side. Har SV noen reelle planer for å gjøre noe slik med
statens aggressive fremferd mot de den mener skylder dem penger?"
Slik er det for Norges fattige. Kreditorer, selv inkassobyråer, som selvfølgelig driver ALL sin virksomhet etter regler som fastsettes av de snille og solidariske svina med Stortingsflertall i Norge, kan forhandles med. Men staten kan man ikke forhandle med. Den kan bare ta, og den SKAL HA! Uansett hvor lite du har. UANSETT! Den SKAL HA! Den skiller ikke mellom fattig og rik, om du ikke betaler, så TAR den bare. Der andre kreditorer må gjennom en rettsprosess, kan de bare kaste seg rett over lønna di uten spørsmål, uten samtykke. Og dette er det de virkelig står for, de solidariske og snille, fantastiske sosialistene som sitter med makta i dette landet. Det er dette de ønsker å utsette landets fattige for.
Kommer du til å stemme på disse SVINA som ikke engang gidder å SVARE bekymrede velgere når de spør dem om hva slags politikk de vil føre framover? Vil du fortsette å bidra til at disse hjerteløse, grådige svina får fortsette å holde på makta si? Vil du fortsette å la disse snylterne få blankofullmakt til å ta fra DEG det DU har jobba for? Hvis ja, stem på sosialistene til neste år.
Noen sosialister som føler det påkrevet å komme med en kommentar?
Kolberg vil slå sammen valgene
Så nettopp på NRK Tekst-TV at Martin Kolberg har bedt Arbeiderpartiet vurdere å sette i gang en prosess for å slå sammen kommune- og Stortingsvalgene. Han mener at dette er et nødvendig tiltak for å bøte på den lave deltakelsen i lokalvalgene, som han beskriver som et "problem for demokratiet".
Absurditetene vil INGEN ende ta!
Som nevnt før er min teori om hvorfor valgdeltakelsen er så lav at folk opplever det parlamentariske flertallsdiktaturet som lite relevant for dem, fordi de ikke føler at de har noen reell påvirkningskraft på noe som helst. En slik sammenslåing vil bare gjøre denne tendensen stekere. Ved en slik sammenslåing vil den sterke sammenblandingen av rikspolitikk og lokalpolitikk vi har sett spesielt klart i år bli mye sterkere, noe som vil medføre at det blir enda vanskeligere for lokale initiativer uavhengig av de store "ordentlige" partiene.
Men det er vel kanskje det som er litt av tanken bak, Kolberg?
Når er vi egentlig voksne?
Myndighetsalderen er under angrep. Når vi fyller atten er vi voksne nok til å stå til ansvar for egne handlinger økonomisk og juridisk. Vi er voksne nok til å stemme, voksne nok til å kjøpe øl og vin. Men vi er ikke voksne nok til å kjøpe sprit, og i det siste har diverse stemmer ytret at vi ikke er voksne nok til å selv kunne bestemme hvem vi skal gifte oss med, og nå er vi plutselig ikke voksne nok til å kjøre bil heller.
Vi kan muligens snart ende med den pussige situasjon at vi har Stortingsrepresentanter som anses som voksne nok til å styre andres rett til å kjøre bil, kjøpe sprit og gifte seg, selv om disse ikke er voksne nok til å selv utøve disse rettighetene.
Attpåtil er det noen som hevder at man er voksen nok til å bestemme over andres rettigheter på disse punktene når man fyller seksten, og endatil noen som (sannsynligvis for sjokkverdiens skyld) mener man er det når man er 12, selv om man kan ende opp med å vente i ti år før man selv er voksen nok til selv å kunne utøve disse.
Er det bare meg som synes dette begynner å gå på demokratiets troverdighet løs? Hvis en person ikke er voksen nok til å kjøre bil er ikke vedkommende voksen nok til å styre mitt liv på Storting eller gjennom stemmerett. Hvis en person ikke er voksen nok til å kunne drikke en Long Island Iced Tea er ikke vedkommende voksen nok til å bestemme over mitt liv.
