rabiatius

>Nylig var representanter for filmbransjen igjen ute i media og beklaget seg over piratkopiering av film. Denne gangen er det sites som tilbyr streaming av film og sportsbegivenheter uten at rettigheter er betalt for. Bransjefolket krever at politikerne skal ta rev i seilene og sørge for at lovgivning kommer på plass slik at synderne kan straffes. og erstatning kan innkreves. Argumentasjonen de har framlagt gjennom uttalelser og PR-kampanjer er at piratkopiering er nøyaktig det samme som tyveri av en materiell eiendel. Du ville ikke stjålet en bil, hvorfor da piratkopiere? Men har en slik argumentasjon hold i virkeligheten? Rettighetshaverne pusher også så ofte de kan dramatiske tall som viser de enorme summene de taper på piratkopieringen. Men er disse tallene i nærheten av å være relle?

Konklusjon.

Kort oppsummert er svaret på begge de to ovenstående spørsmålene et klart nei. Piratkopiering er ikke det samme som å stjele en bil, og tapene bransjen påstår å lide er langt fra reelle. Jeg vil her gjøre rede for faktum som taler for dette synspunktet.

Noen premisser.

Først må jeg gjøre rede for noen grunnpremisser. Straff kommer i forskjellige former og utdeles med forskjellige intensjoner. Straff kan være både frihetsberøvelse (fengsel) og inndragning av penger eller andre materielle eiendeler (bøter, erstatning). Straffen kan utdeles med forskjellige motiver; regelrett hevn, gjenopprettelse av skade, eller som et såkalt almennpreventivt virkemiddel (at potensielle lovbrytere ser konsekvensene av en handling og avstår fra handlingen for å unngå dem). Jeg vil her ikke forholde meg til straff motivert av hevn eller almennprevensjon, kun ta for meg straff som gjenopprettelse av skade (erstatning), da jeg finner at det er den eneste legitime motivasjon for å utdele straff. En forbrytelse er å påføre noen en reell, dokumenterbar materiell skade. Frihetsberøvelse og inndragning av eiendeler er i seg selv skadeforvoldelse. Brukes en slik straffereaksjon mot noen som ikke har forvoldt noen reell, dokumenterbar skade, er straffen i seg selv å anse som en forbrytelse. Lovens eneste legitime formål er etter min personlige mening som et system for gjenopprettelse av skade, og kan derfor ikke brukes som et virkemiddel for å påføre noen en skade uten at vedkommende selv har initiert rettsvesenets reaksjon ved å påføre andre en skade. For at eventuell diskusjon i kjølvannet av dette innlegget ikke skal dreie seg om mitt syn på andre straffeformål vil jeg videre i dette innlegget kun sikte til erstatning når jeg nevner straff.

Begrepene pirat og piratkopiering bruker jeg for å beskrive en person som laster ned åndsverk i strid med loven. Det gjør jeg fordi det disse begrepene er de som populært brukes om slike, ikke som en indikasjon på at en som beskrives som pirat, eller som har piratkopiert, er skyldig i noen reell forbrytelse.

Jeg vil også nevne at jeg ikke har den ringeste antydning av kunnskap om jus. Om jeg i dette innlegget skulle begå elementære feil som å blande inn begreper som rimelig tvil inn i et felt som reguleres sivilrettslig, om nå det ikke har noe der å gjøre, hvilket jeg ikke har den ringeste idé om, vær vennlig å noter deg bak øret at jeg argumenterer ut fra det jeg anser som prinsipper om rett og galt, ikke juridiske spissfindigheter. Regnskap er det jeg driver med til daglig, lurer du på noe om Merverdiavgiftsloven er det ikke direkte usannsynlig at jeg kan komme med et korrekt svar. Dette innlegget dreier seg om tenkning rundt hva som er rett og galt på et moralsk plan, noe jeg beskjeftiger meg med i fritiden, ikke på et faglig plan.
 
Piratkopiering er ikke biltyveri.

Å stjele en bil er å påføre noen en direkte, reell, dokumenterbar skade. Fjerner jeg en bil fra en bilforretning uten å betale for den har jeg påført bilforretningen et reelt tap. Tapet er en direkte konsekvens av at bilen ble fjernet fra bilforretningen. Det er et en-til-en-forhold mellom tyvens handling og bilens rettmessige eiers tap. Bilen er udiskutabelt å anse som et tapt salg, dens rettmessige eier er dermed påført et reelt tap tilsvarende bilens salgsverdi. Dette tapet lar seg uten videre dokumentere i en rettssal. En slik skade må gjenopprettes av vedkommende som har forvoldt den ved at den tapte verdien erstattes, samt at bilens rette eier kompenseres tiden det tar, og alle kostander i forbindelse med, å identifisere tyven og bringe ham eller henne for retten. Formålet med prosessen og den påfølgende straffen er å gjøre offeret for forbrytelsen skadefri på tyvens regning.

Rettighetshaverne hevder på sin side at det samme er tilfelle ved piratkopiering, at det er samme type en-til-en-forhold mellom en pirats kopiering av et åndsverk og et tapt salg. En ulovlig nedlastet film tilsvarer et tapt salg av nevnte film. Dette vil være riktig om man snakker om det nevnte biltyveriet fra en forretning. Tapet av bilen tilsvarer et tapt salg, i et en-til-en-forhold. Bilen blir fysisk fjernet fra forretningen, og kan ikke innbringe den rettmessige eieren noen salgsinntekt. Dreier diskusjonen, som i dette tilfellet, seg derimot om digitale medier blir virkeligheten en annen. En piratkopiert datafil er nettopp det, en kopi. Den er ikke en vare som blir fjernet fra en forretning og derfor ikke kan selges. Selve kopieringen påfører ikke en rettighetshaver noe direkte tap. Piratkopiering av en film påvirker ikke rettighetshaverens mulighet til å selge den samme filmen til en annen person, slik et tyveriet av bilen gjør. Det angivelige tapet skjer indirekte, gjennom at kopieringen fortrenger et salg til den samme personen som har stått for kopieringen, at personen velger å laste ned filmen fra f.eks. The Pirate Bay i stedet for å kjøpe den. Siden kopieringen ikke innebærer noe reelt, direkte tap, må de, for å kunne rettferdiggjøre utdeling av straff, i hvert enkelt tilfelle bevise at kopieringen har medført fortrengning av et salg. Om de ikke kan bevise dette, og får tilkjent erstatning, vil de gjennom erstatningen få tildelt penger de ikke ville fått om kopieringen ikke hadde funnet sted, altså har den såkalte piraten blitt påført en skade uten å selv ha forvoldt sine angivelige ofre noen skade. Rettsvesenets straffereaksjon mot piraten er nå ikke lenger en gjenoppretting av en skade, den er en forbrytelse i seg selv, og rettsvesenet er redusert til et virkemiddel en spesifikk bransje kan bruke for å tilrane seg andres økonomiske midler.

La meg belyse dette nærmere med et veldig klart hypotetisk eksempel. En person er arbeidsledig og har veldig dårlig økonomi. Vedkommende laster ned et veldig stort antall filmer fra The Pirate Bay, og trekkes for retten av filmenes rettighetshavere. Rettighetshaverne fremmer påstand om at erstatning skal idømmes i et en-til-en-forhold basert på filmenes utsalgspris i DVD-form, la oss si kr. 200.000,-. Personen vi snakker om er som nevnt blakk som en kirkerotte, og ville aldri hatt mulighet for å kjøpe film for så store summer. Dermed vil det være klart at det foreligger rimelig tvil om, for ikke å si at det er motbevist, at personenes nedlasting av film har fortrengt salg i den størrelselsorden rettighetshaverne påstår, vedkommende kan altså ikke dømmes til å betale rettighetshaverne erstatningen de søker, da det ikke foreligger noe reelt tap å erstatte. 

Har du selv, som jeg gjorde tidligere, noensinne begått piratkopiering av åndsverk, vil du uten videre se logikken i dette resonnementet. Da jeg piratkopierte musikk lastet jeg ned et veldig stort antall album jeg uansett ikke ville kjøpt. Det å laste ned og samle på mp3-er ble et formål i seg selv, det aller meste av musikken ble ikke engang hørt på en eneste gang. Musikkbransjen tapte veldig lite penger på min piratkopiering, da jeg var arbeidsledig og blakk som en kirkerotte store deler av tiden, sammenlignet med mengden musikk jeg lastet ned ble veldig få salg fortrengt til fordel for nedlasting fra P2P-nettverk. Jeg var, selvfølgelig, et ekstremt eksempel, men jeg overbevist om at det i varierende grad er beskrivende for de aller fleste som piratkopierer. For ordens skyld kan jeg nevne at jeg for lengst har sluttet å piratkopiere musikk. Jeg ser, ironisk nok mine konklusjoner i dette innlegget tatt i betraktning, på piratkopiering som umoralsk, og foretrekker å betale for åndsverkene jeg nyttiggjør meg av.

Gråsoner.

For å vise hvor urimelig en lovgivning rundt åndsverk som ikke tar utgangspunkt i reell, dokumenterbar skade er, vil jeg her ta for meg noen eksempler som enklest kan defineres som gråsoner. Disse er alle hypotetiske eksempler da jeg ikke er kjent med at noen ennå har forsøkt å få erstatning idømt i tilsvarende tilfeller. La oss ta de mest eksteme og hypotetiske først.

Hvis du reiser til Paris og oppsøker Louvre for å ta en kikk på Mona Lisa vil du se skilt som forbyr deg å ta bilder av maleriet. Har du ved å ta bilde av Mona Lisa gjort deg skyldig i å stjele det og og skal dermed idømmes en erstatning i en størrelsesorden hinsides noe noensinne har sett tidligere? Eller skal du betale en erstatning i størrelsesorden av prisen souvernirforretningen tar for bildene av maleriet? Blir det rett å definere ditt fotografi av Mona Lisa som et tapt salg for souvernirforretningen? Eller skal det begrenses til om du tar et bilde av et av bildene souvernirforretnigen frambyr til salg. Hva hvis jeg selger bilder av huset mitt på Internett, og Google publiserer egne bilder av huset på Google Street View. Har Google da gjort seg skyldig i tyveri og skal idømmes å betale meg erstatning for et tapt salg?

For å bevege oss nærmere noe som kunne skjedd i virkeligheten, har en amerikaner som gjennom bruk av proxyserver omgår Spotifys geografiske begrensninger gjort seg skyldig i tyveri av åndsverk i et en-til-en-forhold, og idømmes straff deretter? Eller er jeg som bruker av iTunes geografisk begrensede butikk for film og TV-innhold skyldig i å urettmessig tilegne meg åndsverk, og skal dermed idømmes erstatning i et en-til-en-forhold for innholdet jeg har kjøpt, eventuelt mellomlegget mellom prisen jeg har betalt og utsalgsprisen for hver film i DVD-form i en norsk forretning?

Åndsverkets tilknytning til mediet.

Hvordan rettighetshavernes representanter regner ut det de mener er tapet de lider på grunn av piratkopiering vet jeg ikke. Deres motivasjon tatt i betraktning, går jeg ut fra at de tar utgangspunkt i det enkeltes åndsverks dyreste form i markedet. Et åndsverk levert på DVD er vanligvis langt dyrere enn det samme åndsverket levert i digital form i en nettbutikk eller en tjeneste som Spotify. Skal et tapt beløp estimeres må dette tas i betraktning. Rettighetshaverne argumenterer mot seg selv når det gjelder åndsverkets tilknytning til mediet det leveres gjennom. En typisk påstand er at man ikke betaler for selve mediet, det er retten til å nyttiggjøre seg av selve åndsverket man betaler vederlag for. Det skulle tilsi at en person som har kjøpt et album på CD har kjøpt retten til å nyttiggjøre seg av åndsverket uavhengig av medie, og vedkommende skal da være fri til å laste ned en digital kopi av det samme åndsverket om vedkommende skulle komme i skade for å miste eller ødelegge det analoge mediet. Dette ønsker ikke rettighetshaverne, de tar det for gitt at åndsverket i et slikt tilfelle er uløselig tilknyttet det analoge mediet det opprinnelig ble levert på. Faktisk er de så ekstreme på dette punktet at de, noen steder men ikke overalt, har fått politikerne til å vedta lover som forbyr kopiering av kjøpt åndsverk til annet medie enn det opprinnelige. Blant annet ineholder det amerikanske copyrightloven Digital Millennium Copyright Act et forbud mot å bryte digitale låser på et åndsverksmedie man selv eier. Hvordan dette er i Norge er jeg usikker på, men rettighetshaverne har i det aller minste forsøkt å få en lignende lovgivning gjennom Stortinget. Rettighetshaverne må bestemme seg, er åndsverket uløselig tilknyttet mediet det ble levert på skal deres tapsansalg i det aller minste reflektere dette, eller så må kjøperen av åndsverket tillates å erstatte et tapt eller ødelagt analogt medie med nedlasting av en digital kopi av det samme åndsverket.

Avslutningsvis.

Jeg vil påstå at jeg har lagt fram såpass mye i dette innlegget som gjør at du i det aller minste kan være enig med meg i at ulovlig nedlasting av åndsverk ikke er det samme som et tyveri av en materiell eiendel, og at disse to dermed må behandles på vidt forskjellig måte, i strid med ønskene til rettighetshaverne. Mitt håp er at de som vil selge åndsverk også etter hvert vil se at likheten ikke er så klar som de hevder, eller i det aller minste at politikerne gjør det, og dermed gjennom å nekte dem de lovene de ønsker insentiverer dem til å gå fullt og helt inn for å etablere løsninger for brukervennlig salg på Internett av åndsverk til en rimelig penge. Tjenester som iTunes, Hulu og Netflix viser at det lar seg gjøre å konkurrere mot piratene så lenge tilbudet overgår det piratene kan stille opp med i kvalitet og brukervennlighet, og prisen er akseptabel. Når alt kommer til alt, vi som elsker musikk og film har stort sett råd til å betale for oss, og kunstnerne vil vel som hovedregel at deres arbeid skal krones med våre ørers og øynes oppmerksomhet.