rabiatius

Kanel er kjempegodt, spesielt på grøt med sukker og smørøye, så det er ganske viktig å ikke få skitt i den. Det er det Human-etisk forbunds pressesjef Jens Brun Pedersen mislykkes i når han på fritanke.no etterlyser på Vebjørn Selbekks støtte i kampen mot det han mener er kristnes krav om sensur.

19.000 kristne som mener at de er verdens ustøtelige midtpunkt har skrevet under på oppropet mot Kristopher Schau og TV2s De syv dødssyndene. Et visst antall av dem har også varslet bedriftene som har hatt sine reklamespots i tilknytning til programmet om at de vil boikotte dem, en aksjon som har vist seg rivende suksessfull. Det er denne boikottaksjonen Brun Pedersen mener er "krav om sensur", en aksjon han sammenligner med muslimske fundamentalisters reaksjon på Muhammedtegningene under Den store karikaturstriden. Brun Pedersen tar forskrekkelig feil, og skader sin egen sak ved å potensielt skadeskyte et effektivt virkemiddel som med hell kan brukes til å fremme hans egen sak, sekulariseringen av Grunnloven og den norske statsforvaltningen.

For det de kristne har gjort er for én gangs skyld å ikke kreve sensur, og det skal de ha all ære og beundring for. Sensur er når en stat regulerer ytringer ved hjelp av lov og tvang. Hadde den sovende blasfemiparagrafbjørnen blitt vekket opp fra dvalen for å spise opp Kristopher Schau og hans program, ville det vært sensur. Hadde de kristne ropt på politi og rettsvesen for å hindre programmet, ville det vært krav om sensur. Det de kristne har gjort er å på amerikansk vis benytte seg av det frie markedet og sin makt som forbrukere til å påvirke. De har sagt klart fra til annonsørene at de ikke akter å handle med dem om de fortsetter å annonsere i tilknytning til programmet de ikke liker. Et glimrende virkemiddel jeg vil gratulere dem for at de har tatt i bruk. Et virkemiddel jeg selv har tatt i bruk mot de samme annonsørene nettopp fordi de har gjort knefall for de kristne aksjonistenes forbrukermakt, og som jeg vil anmode alle andre om å slutte seg til.

Brun Pedersen etterlyser på fritanke.no en kommentar fra Vebjørn Selbekk. I den sammenheng sammenligner han boikottkampanjen med reaksjonene etter Muhammedkarikaturene, og mener at den setter ytringsfriheten i fare. En slik sammenligning har ingenting med virkelighetens verden å gjøre. En del muslimer krevde sensur i kjølvannet av karikaturene. De krevde at Vebjørn Selbekk skulle dømmes etter rasismeparagraf og/eller blasfemiparagraf. Andre steder i verden ble fysisk vold og hærverk benyttet som virkemiddel for å tvinge oss hvite sataner i kne. Dette har aldeles ingen likhetstrekk med den boikottaksjonen vi har sett i Norge. Sensur er per definisjon å hindre ytringer ved hjelp av tvang.

En boikott er ikke initering av tvang. En boikott er å unnlate å handle med en bedrift som agerer i markedet på en måte man ikke kan stille seg bak, et varslet valg om at man vil bruke eiendomsretten over sine egne penger til å handle med andre aktører i markedet. Hvorvidt det er fordi bedriften benytter seg av barnearbeid, har elendige arbeidsforhold for sine ansatte, leverer varer av dårlig kvalitet eller reklamerer for sine varer eller tjenester i forbindelse med et TV-program man ikke liker er helt irrelevant. Jeg kjøper ikke VG fordi det er en utrolig dårlig avis jeg ikke har noen interesse av å lese. Stiller jeg med det ytringsfriheten i fare? Jeg kjøper ikke musikken til 50 cent fordi jeg syns den er ekstremt dårlig og leverer et budskap jeg ikke kan bak. Setter jeg med det ytringsfriheten i fare? Selvfølgelig gjør jeg ikke det, jeg akter bare ikke bruke penger på noe jeg syns er dårlig, eller leveres av bedrifter som gjør noe jeg syns er dårlig. Og det er nøyaktig det samme som disse kristne nå har gjort. Hvorvidt valget om å unnlate å handle med en aktør i markedet skjer på individuell basis eller som del av en gruppe endrer ikke prinsippet om at ingen bedrift har krav på ens penger. Det endres heller ikke av at man har fortalt bedriften hvorfor man unnlater å handle med dem.

Brun Pedersen har nå effektivt sørget for at Human-etisk forbund ikke på noe tidspunkt kan mane til forbrukerboikott mot bedrifter som agerer på en måte som ikke tjener den HEFs sak. Sannsynligvis er det en konsekvens han ikke selv forutså, og sannsynligvis ikke vil ta noen notis av om hans sak på ett eller annet tidspunkt kunne tjenes av en lignende framgangsmåte. Dobbelmoral kommer i alle former og farger.

Også publiser på Fritanke.no